Høyesterett avsa i mars 2025 en dom i straffesak mot en iransk statsborger (HR-2025-490-S). Et hovedspørsmål for Høyesterett var om EFTA-domstolens rådgivende tolkningsuttalelse (i sak E-6/23) skulle legges til grunn. Tiltalte og påtalemyndigheten mente ja. Justisdepartementet ba å få møte i saken for å belyse EØS-retten. Sentralt i statens syn var at «rettigheter i EØS-avtalen uten den behandlingen som kreves for dette, ... reiser spørsmål opp mot suverenitetsprinsippet» (HRs dom avsnitt 31).

Dommen er tidligere kommentert i Rett24. De tre forfatterne gir gode kommentar til avgjørelsen. Jeg vil gjerne legge til noen ord om suverenitetsprinsippet, og forutsetningen om rettslig ensartethet i EØS.

Staten var uenig

Staten bygget særlig på EU-domstolens dom (C-456/12 O og B) fra 2014. Domstolen konkluderte med at et nært familiemedlem for en EU-borger fra et tredjeland, fikk en avledet rett til opphold i EU-borgerens hjemstat på visse vilkår. Resultatet fulgte av EUs traktatrett om unionsborgerskap, som ikke er en del av EØS-avtalen. Dette er i motsetning til retten til fri bevegelighet for personer, som er regulert i EØS-avtalen artikkel 28 og nærmere blant annet i unionsborgerdirektivet (2004/38/EF – ‘direktivet’).

EU-domstolen uttalte imidlertid i nevnte dom at direktivet etter ordlyd, systematikk og formål ikke ga en avledet rett for en tredjelandsborger til opphold i EU-borgerens hjemstat. Tatt på ordet, kunne EU-domstolens uttalelse føre til en ulik rettssituasjon i EØS: En borger i en EU-stat kunne ta et slikt familiemedlem med for opphold i sin EU-hjemstat, mens til Norge kunne en norsk statsborger ikke gjøre det samme. EFTA-domstolen fikk i 2015 en sak der en tredjelandsborger og nært familiemedlem av en norsk borger, ble nektet opphold i Norge (E-28/15 Jabbi). EFTA-domstolen ga en tolkning som førte til resultatlikhet i EØS fremfor tolkningslikhet med EU-domstolens uttalelse i 2014-saken om direktivet, som nevnt.

Den aktuelle tolkningsuttalelse til Høyesterett bygget på EFTA-domstolens rettspraksis om dette. Staten var imidlertid uenig i EFTA-domstolens EØS-tolkning. Uenigheten hadde ikke tidligere kommet opp for Høyesterett. Det var derfor en viss faglig interesse for Høyesteretts avgjørelse.

Rettsavklaring fører til rettsutvikling

Staten fremhevet at dersom det «på områder der EU-retten har utviklet seg gjennom traktatendringer og nye rettsakter som ikke er tatt inn i EØS-avtalen, legges stor vekt på å oppnå homogenitet i resultat, vil det ... kunne være et inngrep i statenes suverenitet»; og viste til «kravene til prosedyre som gjelder for å endre EØS-avtalen eller innlemme nye rettsakter, og de grenser dette må anses å sette for EFTA-domstolen og nasjonale domstoler til å innfortolke nye forpliktelser for statene» (avsnitt 55). Dessuten vil hensynet til forutberegnelighet og andre rettssikkerhetshensyn kunne tale mot en dynamisk tolkning med formål om å oppnå et likt resultat.

Høyesterett kom til at «[d]et avgjørende vil være hvilket grunnlag som finnes i EØS-avtalen for det resultatet som gir lik behandling som i EU-retten, og hvor sterkt suverenitetshensynet gjør seg gjeldende» (avsnitt 57).

All rettsavklaring fører til rettsutvikling; ofte ikke mye, andre ganger mer. Dette ligger i sakens natur. Høyesterett uttaler at

«[t]olkningsresultatet er forankret i hva EFTA-statene har forpliktet seg til gjennom EØS-avtalen og de rettsaktene som er innlemmet i avtalen, tolket i en EØS-kontekst. Tolkningen fører til et resultat som innebærer lik behandling i EØS som i EU. Selv om rettsgrunnlaget i EU og i EØS på dette punktet er ulikt, og begrunnelsen for tolkningsresultatet derfor er en annen enn hva EU-domstolen har bygget på, er det tale om å tolke en rett til fri bevegelighet som har ligget i EØS-avtalen allerede fra begynnelsen av, i lys av effektivitetsprinsippet og på samme måte som retten til fri bevegelighet for arbeidstakere. Jeg kan ikke se at suverenitetshensyn er til hinder for dette. Det kan ses som en viss rettsutvikling, men ikke noe stort sprang. Tolkningen medfører heller ikke noen vesentlig utvidelse av statens plikter» (avsnitt 107).

Meget lesverdig

Høyesteretts dom er velskrevet, treffende og meget lesverdig. Storkammeret følger enstemmig EFTA-domstolens rettsoppfatning, som ESA og Kommisjonen delte. Dette er dessuten en rettsoppfatning i EØS-sammenhengen, som etter min mening kan sies å ha støtte i EU-domstolens rettspraksis.

Statens argumentasjon ville ha ført til ulikhet i EØS mellom borgere av EU-stater og norske borgere, men dessuten til skade for norske statsborgers rettssituasjon. Statens syn kunne representert en unødig risiko for EØS-avtalen. Et bedre syn var å legge mer vekt på rettslig ensartethet i EØS enn suvereniteten, slik Høyesterett har kommet til ved å ta selvstendig stilling til tolkningen av EØS-retten, med stor vekt på EFTA-domstolens uttalelse.

I dette spørsmål bør nå siste ord være sagt.