Faktum i saken Høyesterett avgjorde onsdag, springer ut av et besøksforbud som ilagt i fjor vår. Faktum i saken har ikke vært omstridt: Tiltalte forklarte at han, etter å ha vært på pub på Grønland i Oslo, dro til fornærmedes bopel, for å se om han kunne sette igjen en eske med fornærmedes eiendeler.

Forut for dette hadde han via en venn fått opplyst at fornærmede mest sannsynlig var på jobb, noe som viste seg å stemme. Ekskjæresten hadde imidlertid – nettopp fordi han var redd for tiltalte – installert et webkamera utenfor hybelen. Da eksen dukket opp på døren, fikk han derfor varsel på telefonen. I tingretten forklarte han dessuten at han for lengst hadde gitt beskjed om at han ikke ville ha de eiendelene som lå i esken.

Ble opphevet

Første gang lagmannsretten behandlet denne saken, ble det ved en feil lagt til grunn at tiltalte hadde vært hjemme da ekskjæresten var på døren. Denne ble derfor opphevet av Høyesteretts ankeutvalg. Da Borgarting behandlet den på nytt, dreide saken seg inn mot en drøftelse av hvilken betydning det skulle ha at fornærmede ikke var til stede i boligen på gjerningstidspunktet. Lagmannsretten kom under tvil til at hjemmelen holdt, og skrev:

«Den omstendighet at den som er underlagt besøksforbud oppsøker fornærmedes bolig, antas generelt å kunne oppleves belastende for den fornærmede, selv om vedkommende ikke er hjemme på det aktuelle tidspunkt. Dette er etter lagmannsrettens syn et hensyn av vekt ved tolkningen av bestemmelsen. Dersom bestemmelsen skal forstås slik at et besøksforbud etter andre ledd bokstav b ikke krenkes dersom fornærmede ikke er hjemme og den forbudet er rettet mot er klar over dette, antas det også at dette vil kunne medføre at boliger hyppigere oppsøkes, under påskudd av at den tiltalte «trodde» at fornærmede ikke var hjemme.»

I sommer besluttet ankeutvalget å løfte spørsmålet til avdeling, og tirsdag kom konklusjonen: Høyesterett er enig med lagmannsretten.

Hadde ingen eske likevel

Under forhandlingene i Høyesterett fremkom det forøvrig at tiltalte ikke hadde med seg noen eske med gjenstander, da han sto utenfor døren hos eksen. Denne omdreiningen forandret imidlertid ikke det rettslige spørsmålet, som er om handlingen dekkes av straffebudets forbud mot å «besøke eller på annet vis kontakte en annen person».

Førstvoterende Espen Bergh skriver:

«Et utgangspunkt for vurderingen må etter mitt syn være at en persons bolig er et personlig og privat sted. Ved bedømmelsen av hva som omfattes av «kontakte», må også formålet med handlingen ha betydning. Hvis det ikke kan påvises noen annen grunn til å oppsøke et bestemt sted enn at det er hjemmet til en person som man er pålagt besøksforbud overfor, er det etter mitt syn nærliggende å se handlingen som en form for kontakt.»

Høyesterett finner det ikke tvilsomt at det å oppsøke en persons bolig er egnet til å krenke personens fred, selv om vedkommende ikke er hjemme.

Viste til oppholdsforbudet

Forsvarer Anders Brosveet argumenterte i Høyesterett for at det var unaturlig å behandle et forhold som dette under bestemmelsen om besøksforbud, når man samtidig har hjemmel til å ilegge oppholdsforbud på bestemte adresser eller steder. Høyesterett mener imidlertid at det fremstår upraktisk om man i skulle være nødt til å
anvende begge de to hjemlene for å sikre at et besøksforbud får tilstrekkelig
rekkevidde.

«Slik jeg har fremhevet, har reelle hensyn begrenset betydning ved tolkningen av en
straffebestemmelse», skriver Bergh, før han tilføyer at «effektivitetshensyn kan tale for den lovforståelsen som lagmannsretten har bygd på». Og endelig:

«Det følger av det jeg har gjennomgått, at jeg mener ordlyden i straffeprosessloven § 222 a andre ledd bokstav b naturlig må forstås slik at den rammer det å oppsøke hjemmet til den besøksforbudet skal beskytte, selv om den som er ilagt forbudet, vet at personen ikke er hjemme,»

I lagmannsretten ble straffen satt til 75 dager fengsel, men det var i en fellesdom med andre forhold. Forsvarer Anders Brosveet mener det ville være bedre om man benyttet oppholdsforbud mot situasjoner som dette. 

– Det er vanskelig å se hvilke reelle hensyn som taler mot at påtalemyndigheten må utforme forbudene slik at de faktisk beskriver hva som er forbudt. Å tvinge frem en praksis der forbudene faktisk måtte beskrive hva som omfattes, ville etter min mening bidra til bedre etterlevelse. Tydelig utforming av forbud gjør det lettere for den forbudet retter seg mot, å forholde seg lovlydig, sier Brosveet.

Høyesteretts dom finner du her.