Lagdommerne Per J. Jordal og Torstein Frantzen har kommentert min artikkel Domstolstruktur og samfunnsøkonomiske realiteter. De argumenterer mot mine betraktninger om betydningen av større rettskretser og gevinstrealisering ved digitalisering.

De hevder at høyere grad av effektivitet som følge av større rettskretser nærmest med nødvendighet vil medføre at dommerne må arbeide mer.

Det har jeg vanskelig for å forstå. Ett av poengene med større enheter er en bedre fordeling av arbeidsmengden for dommerne. Slik situasjonen er i dag, er det stor variasjon fra domstol til domstol med hensyn til hvor mange saker den enkelte dommer har i løpet av året. I NOU 2019: 17 Domstolstruktur er dette beskrevet på side 70 flg., hvor kommisjonen konkluderer med at dagens rettskretsinndeling «gjør at det er betydelig variasjon i arbeidsbelastning mellom de tilsatte i tingrettene». For det første viser tallene at ansatte som jobber i tingretter med relativt stort befolkningsgrunnlag i forhold til antall ansatte, får inn flere saker per ansatt og behandler flere saker per ansatt, enn hvor befolkningsgrunnlaget er lavere. For det andre behandler ansatte i større domstoler i gjennomsnitt flere saker enn ansatte i mindre tingretter.

Foruten at dette sier noe om ulikhet i produktivitet mellom større og mindre domstoler, illustrerer tallene ulikhet i arbeidsbelastning per dommer. En ting er at utjevningen, som skjer ved at tingrettene fungerer innen større driftsenheter, vil bidra til større fleksibilitet i disponeringen av domstolenes ressurser, og dermed bidra til at tingrettene bedre vil kunne oppfylle Stortingets mål for saksbehandlingstid. Men den vil samtidig gi en likere fordeling av arbeidsbelastningen dommerne imellom - og det må da være et gode for alle!

Om dette samlet sett vil føre til mer eller mindre arbeid for dommerne, er ikke godt å si. Domstolkommisjonen konkluderer på side 72 med at «[s]tørre rettskretser, og dermed større organisasjoner, kan øke det samlede produktivitetsnivået i tingrettene». Da er det i alle fall ingen nødvendig sammenheng mellom større enheter og økt arbeidsmengde for dommerne, snarere tvert imot.

Så til det andre ankepunktet: Betydningen av digitalisering – et tiltak DA hele tiden har argumentert med bør omfatte alle domstolene.

Hvorfor digitaliserer vi? Det er ikke – slik Jordal og Frantzen later til å mene – for å spare porto og spare tid på postgang.

Vi digitaliserer prosessene i domstolene fordi dette er helt nødvendig for å tilpasse oss brukernes og aktørenes behov, og deres forventninger om hvordan domstolsbehandlingen av rettssakene skal skje. Brukerne og aktørene ønsker en rask, smidig og døgnåpen kommunikasjon med domstolene og motparten. Dette har vi sikret gjennom etableringen av aktørportalen. Og de dommere som vi rekrutterer nå, forventer at de har moderne og digitale verktøy på plass for å håndtere saksforberedelsen, gjennomføre hovedforhandlingen og skrive dom. Meddommerne på sin side, vil gjerne kunne signere dommen digitalt, uten å måtte møte i retten for å signere med penn. Etterhvert som teknologien utvikler seg, vil nye løsninger og nye muligheter bli tilgjengelige for alle som er involvert i rettsprosessen. Dersom vi ikke utvikler virksomheten ved å ta i bruk disse mulighetene, vil vi etter hvert bli irrelevante for brukerne, aktørene og for de gode juristene som ønsker seg en moderne arbeidsplass. Vi har ingen tid å miste i denne prosessen!    

Digitalisering – dvs at rettsprosessen ikke lenger er papirbasert – gir en helt ny arbeidsform for domstolene, som involverer ikke bare dommerne og andre domstolansatte, men også advokatene, politi/påtalemyndigheten, meddommere, parter og vitner og andre som skal forklare seg for retten. Dette er en stor utfordring, men utviklingen gir oss også betydelige muligheter til å gjøre rettsprosessene både bedre og mer effektive. 

Den økonomiske gevinsten som følger av de nye arbeidsmåtene, er en bonus som vi kan anvende til helt nødvendige investeringer som ingen politiker eller regjering – uansett fargesammensetning – har prioritert. Frigjøring av midler til prioriterte formål gjennomføres hovedsakelig ved naturlig avgang av ansatte, etterhvert som teknologien overtar de rutinemessige arbeidsoppgavene i domstolene.

Jordal og Franzen framstiller dette slik at det vil medføre færre dommere, mer arbeid for den enkelte dommer, og med fare for nye skandaler a la NAV-skandalen. Det er feil.

Gevinstrealiseringen skjer ikke ved reduksjon i antall dommere, men ved naturlig avgang av ansatte på kontorsiden. DA gjennomfører nå et betydelig omstillingsprosjekt i denne forbindelsen, med deltakelse fra domstolene og tillitsvalgte. Mitt poeng i min artikkel er at nåværende struktur gir en tilfeldig og skjev fordeling av belastningen ved nedbemanningen - avhengig av alderssammensetningen innen den enkelte rettskrets. Dessuten vil de større domstolene måtte ta en uforholdsmessig stor del av nedbemanningen. Det er nemlig grense for hvor lite bemanningen kan være i de små domstolene – en grense som flere og flere domstoler etterhvert vil nå – noe som i realiteten vil begrense gevinstrealiseringen.

Jeg er enig med Jordal og Franzen i at dommerne må ha tilstrekkelig tid til, på en betryggende måte, å avsi dommer, og at dette er nødvendig for å hindre nye NAV-skandaler. Men dessuten må dommerne ha bedre kunnskap i EØS-rett. En plan for generell kompetanseheving er nå under utarbeiding i DA. Det kan neppe være tvil om at det i denne sammenhengen vil være en fordel om den enkelte domstol kunne utgjøre et kompetansefellesskap for dommerkollegiet. I et slikt fellesskap kan enkeltdommere ha adgang til en viss grad av spesialisering ut over det generelle kompetansenivået, som resten av kollegiet kan dra nytte av. EØS-rett er eksempel på et slik fagområde. DA har lenge ivret for en slik modell, med økt bruk av moderat spesialisering, men den lar seg vanskelig realisere som en generell ordning innenfor dagens domstolstruktur.