Det er synd på Norsk Narkotikapolitiforening, skal man tro nestleder Geir Evanger. Ifølge ham har VG og NRK satt i gang en svertekampanje mot foreningen i sommer. Mediene har hatt den frekkhet å drive kritisk journalistikk midt i ferietiden. Men er det pressen som sverter foreningen, eller er det foreningen som prøver å sverte den undersøkende pressen?
Det har blåst friskt rundt norsk politi i de siste månedene. Det har – blant annet – vært stilt spørsmål om pengeoverføringer fra politiet til Norsk Narkotikapolitiforening (NNPF), om rolleblanding i et møte som skulle hindre rolleblanding, om innblanding i en avtale om alkoholservering mellom Kristiansand kommune, politiet og Arbeidstilsynet, om foreningens bruk av politiets adresser, og om politifolk måtte melde seg inn i NNPF for å få kurs som ga lønnsmessig uttelling. Politidirektoratet har bedt Justisdepartementet om å nedsette et utvalg som skal granske båndene mellom politiet og NNPF.
NNPFs leder Jan Erik Bresil klager i Nettavisen 12. august over debattklimaet, men vil ikke utdype sitt syn etter spørsmål fra VG. Ifølge nestleder Geir Evanger i foreningen (NRK Ytring 13. august) har det i VG og NRK vært intet mindre enn 30 artikler «som alle har stilt NNPF i et dårlig lys». (Jeg nevner for ordens skyld at jeg er blant dem som har svart på faglige spørsmål fra pressen.)
Evanger mener å vite mye om motivasjonen til journalister og redaktører i NRK og VG:
«NNPF har i lang tid vært utsatt for en svertekampanje og personforfølgelse av noen meningsmotstandere som gjennom voldsom aktivitet på sosiale medier blant annet har fått VG og NRK til å løpe sitt ærend for å ta hevn mot NNPF og sørge for at foreningen skal gå dukken.»
To av våre største mediehus holder seg altså med redaktører og journalister uten ryggrad, som løper NNPFs meningsmotstanderes ærend for å få en idealistisk, ruspolitisk forening til å gå dukken? Som «hevn» for deltakelse i debatten om rusreformen? Hører Evanger hva slags udokumenterte anklager han fremsetter? At også flere andre medier har brakt kritiske artikler, forbigår han for øvrig i stillhet.
Ifølge Evanger har artiklene vært «ensidige og tydelig preget av en agenda. Ved bruk av negativt ladede begreper, helt bevisst retorikk og uttalelser fra personer med en agenda». Men når noen stiller kritiske spørsmål om samrøre mellom politiet og en ruspolitisk forening, er det sikkert at det er av ond vilje? Eller kan det være fordi det har vært grunn til å stille kritiske spørsmål ved den tette forbindelsen mellom politiet og foreningen? Kanskje kritikk kan gjøre politiet bedre?
Evanger innrømmer at foreningen har fått mulighet til å gi tilsvar, men den har ikke hatt kapasitet til å svare «midt i ferietiden». Foreningen, med 3 400 medlemmer, drives riktig nok etter sigende på fritiden, men ingen av foreningens talspersoner har altså kunnet bruke noe av sin feriefritid til å svare i så mye som én av de 30 angivelig ensidige artiklene. Dette til tross for at Evanger jo må mene at foreningens svar ville gitt leserne et riktigere bilde. Skylder ikke da foreningen å gjøre sitt beste for å bidra til at den offentlige samtalen blir åpen og opplyst? Eller er det lettere i ettertid å mistenkeliggjøre medienes motiver enn å gi gode svar på deres konkrete spørsmål? Hvem sverter egentlig hvem?
Evanger gir ikke ett eksempel på «svertekampanjen». Han forsøker ikke å forklare hva som har vært skjevt med vinklingen, eller gi eksempler. Leseren må tro ham på hans ord når han sier at mediedekningen har vært ensidig og preget av en «agenda» i et stort antall artikler. Og 30 artikler om bindinger mellom politiet og NNPF er altså uten unntak begrunnet i onde motiver om å ta hevn og ødelegge en forening av forfulgte idealister.
Det er kanskje flere enn meg som opplever at stuevinduene ser renere ut i vinterens halvmørke enn når vårsola kommer fram. Uten grundig pressedekning hadde man neppe fått det granskingsutvalget som vi fortsatt venter på at Justisdepartementet skal sette ned.
Det er ikke nødvendig å svartmale forholdet mellom politiet og NNPF. Det er vindusvask vi trenger. Og her har VG, NRK og flere andre medier gjort en viktig jobb. Det kan være ubehagelig å få oppmerksomhet fra pressen, men til syvende og sist er det best for tilliten til politiet at alt kommer fram i lyset.
Det er ikke NNPF denne saken først og fremst handler om, men om tilliten til norsk politi.
