Rett24 omtalte 28. april 2026 en dom fra Gulating lagmannsrett der DNB fikk medhold i at en skadelidt hadde gjort seg skyldig i forsikringssvik i en yrkesskadesak. Saken er alvorlig, og dersom en skadelidt bevisst gir uriktige opplysninger om funksjonsevne, smerter eller skadefølger, må det få konsekvenser. Forsikringssvik undergraver tilliten til systemet og rammer også de mange skadelidte som fremmer reelle og berettigede krav.

Svik skal avdekkes, og det er ikke der uenigheten ligger. Når forsikringsselskapets advokat, Klara Guldberg Plaine omtaler saken som uttrykk for et samfunnsproblem, er det likevel grunn til å nyansere bildet. Etter min erfaring er det et større og mer praktisk problem at rettssikkerheten til skadelidte svekkes gjennom en stadig mer mistenkeliggjørende praksis i skadeoppgjør.

Det som ikke fanges opp

I mange saker gis enkelthendelser, korte observasjoner eller aktivitet på sosiale medier større vekt enn de reelt sett kan bære. En skadelidt som går tur med hunden, måker snø, handler, trener forsiktig eller deltar sosialt, kan bli fremstilt som langt mer velfungerende enn vedkommende faktisk er. Det som ofte ikke fanges opp, er prisen som betales etterpå. Mange med kroniske smerter, utmattelse eller funksjonstap kan gjennomføre enkelte aktiviteter på gode dager, men får betydelig symptomøkning i etterkant. Det er nettopp variasjonen i funksjon som ofte kjennetegner slike skadebilder.

Det samme gjelder sosiale medier. Et smilende bilde fra en ferietur, bursdag, fjelltur eller familiesammenkomst viser sjelden hele virkeligheten. De fleste mennesker, også skadelidte, ønsker å fremstå normale. De legger ikke nødvendigvis ut bilder av smerte, søvnløse netter, avlyste avtaler, behov for hvile, medisiner eller perioder der de ikke fungerer. Et solskinnsbilde på Facebook eller Instagram betyr ikke at skadefølgene er borte. Det betyr ofte bare at vedkommende har hatt et øyeblikk som var verdt å dele.

Skjevhet

Dette er ikke et argument mot kontroll, men et argument for presisjon og balanse. Når forsikringsselskapene bruker skjult observasjon, åpne kilder, samtaler med skadelidte og omfattende medisinske vurderinger, må materialet vurderes med samme kritiske distanse som annet bevismateriale. En observasjon må settes inn i riktig medisinsk, tidsmessig og funksjonell sammenheng. Det må vurderes hva aktiviteten faktisk viser, hva den ikke viser, og hvilke begrensninger som ligger i beviset.

I praksis er det ofte en betydelig skjevhet mellom partene. Forsikringsselskapet har økonomiske ressurser, utredere, medisinske rådgivere og erfarne advokater. Den skadelidte står ofte alene, med redusert helse, usikker økonomi og stor personlig belastning. Mange har ikke økonomi til å stå imot en omfattende og aggressiv utredning. Risikoen ved å tape kan være ruinøs, og også personer med berettigede krav kan gi opp før saken blir tilstrekkelig belyst. Det er et rettssikkerhetsproblem.

Personskadesaker handler sjelden om personer som enten er helt friske eller helt ute av stand til å fungere. De handler ofte om nyanser: redusert arbeidsevne, varierende funksjon, smerteproblematikk, psykiske reaksjoner, tapsutmåling og årsakssammenheng. Det er fullt mulig å gå en tur, men ikke stå i arbeid. Det er fullt mulig å fungere i korte perioder, men ikke over tid. Det er fullt mulig å smile på et bilde og samtidig ha betydelige helseplager.

Forsikringsselskapene har en legitim interesse i å avdekke uriktige krav, men de har også et ansvar for at utredningene ikke blir ensidige. Når formålet blir å finne avvik, risikerer man at alt tolkes i lys av mistanke. Da kan normal variasjon i funksjon bli fremstilt som løgn. En god dag kan bli brukt som bevis for at dårlige dager ikke finnes, og en aktivitet på ti minutter kan bli brukt som uttrykk for en arbeidsevne som ikke eksisterer.

Sårbar situasjon

Dommen fra Gulating lagmannsrett kan godt være riktig ut fra bevisene i den konkrete saken. Men den bør ikke brukes som grunnlag for en generell fortelling om at skadelidte overdriver eller forsøker å utnytte systemet. De aller fleste som fremmer krav etter yrkesskade, trafikkskade eller annen personskade, gjør det fordi de faktisk har fått livet sitt endret.

Et velfungerende erstatningssystem må både avdekke svik og beskytte dem som har rettmessige krav. Tilliten til systemet svekkes ikke bare når noen forsøker å få erstatning de ikke har krav på. Den svekkes også når mennesker med reelle skader opplever at de blir møtt med mistanke, ubalanserte utredninger og en prosess de ikke har reell mulighet til å stå imot.

Spørsmålet er derfor ikke om forsikringssvik skal avdekkes, for det skal det. Spørsmålet er hvordan vi sikrer at jakten på svik ikke går på bekostning av rettssikkerheten til skadelidte som allerede står i en sårbar situasjon.