I Straffelovrådets utredning om utforming av en ny voldtektsbestemmelse, anbefaler rådet én utforming, men skisserer også en alternativ utforming. Leder for Advokatforeningens forsvarergruppe Marius Dietrichson, har i en kronikk i Aftenposten 24. mai utrykt bekymring for det alternative forslaget, som rammer den som «har seksuell omgang med noen som ikke i ord eller handling gir uttrykk for å ville det»

Det er bra med diskusjon om utformingen av bestemmelsen, men jeg er ikke bekymret for Straffelovrådets alternative forslag. Jeg har tvert imot store forventninger til at lovgiver nå sørger for å utforme en klar samtykkebasert voldtektsbestemmelse i overenstemmelse med våre internasjonale forpliktelser.

Etter dagens voldtektsbestemmelse er det ikke tilstrekkelig for domfellelse at fornærmede ikke har samtykket, har vridd seg unna, grått eller sagt stopp. Bestemmelsens ordlyd har over lang tid vært gjenstand for kritikk, både nasjonalt og internasjonalt. Alt fra FN-komiteer til organisasjoner som Amnesty og JURK har ropt høyt i mange år om at det sentrale vurderingstema ikke kan være hvorvidt det er sagt «nei». Fokus må være om det i det hele tatt er sagt «ja».

I land som blant annet Danmark, Sverige, Island og Storbritannia, blir voldtekt definert som å ha seksuell omgang med noen som ikke har samtykket til det, eller som ikke deltar frivillig. Det er ingen grunn til at ikke utsatte i Norge skal nyte samme rettsvern og beskyttelse.

Skeptisk til forslaget

Straffelovrådet mener at dagens voldtektsbestemmelse ikke går langt nok i å verne retten til seksuell selvbestemmelse, og rådets primære forslag er at det skal være forbudt å ha «seksuell omgang med noen som ikke vil det, og som gir utrykk for dette gjennom ord eller handling.»

Det primære forslaget er et steg i riktig retning, men forslaget går etter min mening ikke langt nok i å sikre retten til seksuell selvbestemmelse. Lovteksten må gi uttrykk for at det må være den initiativtakende parts ansvar å sikre at den andre part har samtykket til seksuell omgang. Det primære forslaget er bekymringsfullt fordi det pålegger fornærmede en aktivitetsplikt for at det strafferettslige vernet skal inntre. Jeg frykter at et eksplisitt krav om aktivitet fra fornærmede ikke vil gi et tilstrekkelig vern i alle passivitetssituasjoner. Stadig oftere opplever jeg saker hvor mennesker ikke har klart å sette grenser i ord eller handling. Enten fordi de opplevde handlingslammelse eller fordi det skjedde plutselig og uten særlig foranlening.

I ny voldtektsbestemmelse må det derfor tydelig presiseres at det er straffbart å ha seksuell omgang med noen som ikke samtykker til det, og krav om samtykke må komme klart og utvetydig frem i straffebudets ordlyd. Det kan ikke anses tilstrekkelig for å verne om en borgers seksuelle selvbestemmelse å pålegge offeret å avverge i ord eller handling.

Straffelovrådets alternative forslag som rammer den som «har seksuell omgang med noen som ikke i ord eller handling gir uttrykk for å ville det», vil være det klart beste alternativet av Straffelovrådets to forslag.

Ingen nyskapning

Det er grunn til å minne om at samtykkebegrepet allerede er godt innarbeidet i norsk straffelov, blant annet gjennom bestemmelsen som kriminaliserer seksuell «handling» uten samtykke i gjeldende § 297.

Seksuell handling (for eksempel berøring av bryst uten samtykke) er i dag straffbart etter denne bestemmelsen. Straffelovrådet har imidlertid foreslått å fjerne vilkåret om samtykke i denne bestemmelsen. Den straffbare handlingen er i ny bestemmelse foreslått å ramme «den som berører noen på en seksuelt krenkende måte». Her foreslår altså rådet å gå bort fra termen «samtykke» i lovens ordlyd. Manglende samtykke vil altså ikke lenger være et lovbestemt vilkår for straff.

Dersom Norge fjerner bestemmelsen som kriminaliserer seksuell handling uten samtykke og ikke innfører en samtykkebasert voldtektsbestemmelse, er det min bekymring at en stor gruppe sårbare mennesker står uten reelt rettsvern. Norge vil med dette forslaget ikke etterleve sine internasjonale forpliktelser etter Istanbulkonvensjonen.

Vil ikke påvirke beviskravet

En samtykkebasert voldtektsbestemmelse skal naturligvis ikke gå på bekostning av borgernes rettssikkerhet. Kriminalisering av ikke-samtykkende seksuell omgang vil ikke påvirke uskyldspresumsjonen eller det strenge beviskravet som gjelder i straffesaker.

Spørsmålet ved en samtykkebasert voldtektsbestemmelse vil bli hvorvidt det ut over enhver rimelig og fornuftig tvil kan bevises at fornærmede ikke samtykket til gjerningspersonens seksuelle omgang, verken i ord eller handling, og om gjerningspersonen har utvist nødvendig subjektiv skyld.

Dersom det ikke kan bevises at den anklagede 15-åringen som Dietrichson bruker som eksempel har utvist forsett eller grov uaktsomhet, foreligger det ikke subjektiv skyld og forholdet vil ikke være straffbart. Hvis retten legger til grunn at det foreligger en «misforståelse» og at 15-åringen var av den oppfatning at det forelå et samtykke fra den andre, vil hen altså ikke kunne bli domfelt etter en fremtidig samtykkebasert voldtektslovgivning.

Det er på høy tid at politikerne tar ansvar for å følge opp anbefalinger fra FN, Europarådets overvåkningskomite og alle andre som over år har argumentert for dette med stadig økende bekymring. Vår straffelov må i tilstrekkelig grad beskytte folks rett til å bestemme over sin egen kropp. Avgjørende kan ikke være hvorvidt det er sagt «nei», men om det er sagt «ja».

Tiden er overmoden for en samtykkbasert voldtektsbestemmelse.