Utvisning er én av de mest inngripende forvaltningsreaksjonene en person kan bli ilagt. For mange innebærer det en langvarig familiesplittelse og at man blir sendt ut av landet man har fått sterk tilknytning til.

I dag kan utlendinger med midlertidig eller permanent oppholdstillatelse utvises etter brudd på både utlendings- og straffeloven. Likevel er det kun brudd på utlendingsloven som gir rett til fri rettshjelp.

Regjeringen har satt ned et utvalg som har kommet med forslag til ny rettshjelplov. Utvalget foreslår at utvisning som følge av brudd på straffeloven skal omfattes av saksområdene som gir krav på fri rettshjelp. Jussbuss er helt enige i dette, og mener det er på høy tid at det igjen blir tatt inn i loven.

Ikke holdbart

Utvisning på bakgrunn av brudd på straffeloven var frem til 1995 omfattet av ordningen om fri rettshjelp. Begrunnelsen for at det ikke lenger skulle være omfattet var at det måtte «anses urimelig at vedkommende utlending skal ytes fritt rettsråd uten behovsprøving i utvisningssaken når den bygger på ilagt straff».

Begrunnelsen bak å fjerne tilgangen til rettshjelp for de som vurderes utvist etter straffeloven var derfor blant annet basert på en tanke om at de ikke «fortjener» rettshjelp fordi de har gjort noe straffbart, og at det norske samfunnet ikke skal bruke penger på noen som ikke respekterer våre rettslige normer og regler.

Dette mener Jussbuss ikke er et holdbart argument. Man kan ikke innskrenke rettssikkerheten til en gruppe mennesker utelukkende fordi man fordømmer det de har gjort.

Reell kontradiksjon

Slik rettshjelpsutvalget skriver i utredningen deres, er vurderingstemaene i utvisningssaker svært brede og skjønnsmessige. Det er en sammensatt vurdering av forholdets alvor, vedkommendes tilknytning til Norge og konsekvensene det vil ha for de nærmeste familiemedlemmene.

Personer som blir utvist har ofte ikke tilstrekkelige språklige forutsetninger eller juridiske kunnskaper til å argumentere for egen sak. Det er viktig at disse også blir gitt en reell adgang til kontradiksjon, for å sikre at det blir fattet materielt korrekte avgjørelser. Dette er særlig viktig sett i lys av hvor inngripende utvisning er for familien og personen selv.

Svært inngripende

Utvalget som jobbet med ny utlendingslov i 2004, anbefalte i utredningen deres at utvisning på bakgrunn av straffeloven ikke burde være omfattet av ordningen om fri rettshjelp med begrunnelse i at «grunnlaget for utvisning blir grundig vurdert og etablert gjennom en forutgående rettslig prosess i straffesaken».

Jussbuss er uenig i dette. Retten til forsvarer under straffesaken kan ikke begrunne at man ikke skal ha tilgang til rettshjelp i utvisningssaken. Utvisning er ikke en del av straffesaken og kommer etter prosessen i domstolen. Det er andre vurderinger som blir gjort i en utvisningssak, hvor det straffbare forholdet er ett moment. Advokathjelp i en straffesak sikrer derfor ikke rettssikkerheten til hverken personen selv eller familien i en utvisningssak.

Utvisning basert på straffeloven er like inngripende som utvisning etter utlendingsloven. Tilgangen til rettshjelp bør derfor ikke være avhengig av hvilken paragraf man utvises etter. Uansett hva en tenker om utlendinger som har begått straffbare handlinger i Norge, bør alle være enige i at selv denne gruppen har rett til å få rettssikkerheten deres ivaretatt.