Høyesterett behandlet nylig Svalbardtraktaten i plenum; «Snøkrabbe-saken», HR-2023-491-P, hvor Høyesterett hadde en relativt lang prinsipiell redegjørelse for tolkning av traktater (premiss 100- 125).  Premiss (184) siteres;

«Traktatens gjenstand og formål er ikke selvstendige tolkningsmomenter som kan anvendes uavhengig av hva ordlyden tilsier – utgangspunktet må være at det er ordlyden som best gir uttrykk for partenes enighet. Gjenstand og formål kan imidlertid klargjøre teksten og kaste lys over om partene har ment at den skal tolkes dynamisk, men disse tolkningsfaktorene kan ikke gi grunnlag for å fravike en klar ordlyd.» 

Avgjørende var således traktatens klare ordlyd. I en senere sak om «Luganokonvensjonen» er dette rettskildemessige standpunktet forlatt.

«Luganokonvensjonen» er EØS-konvensjonen, parallelt til EU-konvensjonen «Brüsselforordningen», om internasjonal anerkjennelse av utenlandske dommer som tvangsgrunnlag i Norge. EU’s «Brüsselforordningen» er ikke en del av norsk rett, eller «bindende overenskomst» i relasjon til tvangsfullbyrdelsesloven § 4-1 annet ledd bokstav f. Dette fremgår av Luganokonvensjonen Art 64, hvor det Nr 1 fastsettes at EU-landene kan anvende «Brüsselforordningen», mens Nr 2 fastsetter at «Luganokonvensjonen» «skal likevel alltid anvendes» i tilfelle nr 2, hvor det særlig i bokstav c) heter;

c) i spørsmål om anerkjennelse eller fullbyrdelse, når enten opphavsstaten eller mottakerstaten ikke anvender et instrument nevnt i nr 1.   

Mottakerstaten var Norge, og skal derfor i henhold til art. 64 «alltid anvende» Luganokonvensjonen.

Saken gjaldt spørsmål om tvangsgrunnlag («anerkjennelse») av en utenlandsk dom, konkret et såkalt «utslag» (fraværsavgjørelse) av den svenske Kronofogdemyndigheten. Luganokonvensjonens klare ordlyd er at det skal foreligge en «dom» av en «domstol» for at det skal foreligge en «anerkjennelse»/ tvangsgrunnlag i andre konvensjonsstater. Konvensjonens legaldefinisjon på en «dom» fremgår av Artikkel § 32;

«I konvensjonen her menes med «dom» enhver avgjørelse truffet av en domstol i en konvensjonsstat, …»

 Og videre i Artikkel 62;

«I konvensjonen her omfatter uttrykket «domstol» enhver myndighet som en konvensjonsstat har utpekt til å ha domsmyndighet i saker som hører under virkeområdet for konvensjonen her.»  

Den svenske Kronofogdemyndigheten, et forvaltningsorgan underlagt det svenske Finansdepartementet, er imidlertid ingen «domstol», og heller ikke spesielt «utpekt» til å ha noen «domsmyndighet» i Luganokonvensjonen. I forarbeidene problematiseres dette, hvor Oslo byfogdembete uttaler at:

 «.. definisjonen av domstol i artikkel 62 vel må antas å ha samme innhold som Brüsselforordningen artikkel 62».

I Brüsselforordningen § 62 fremkommer Kronfogdemyndigheten etter en helt spesiell definisjonsregel, noe som også i «Brusselforordningen» er nødvendig siden konvensjonen ellers omhandler «domstoler» og «dommer».

Det var særlig på dette punkt EØS-konvensjonen og EU-konvensjonen hadde klart forskjellig ordlyd, hvor Lugano-konvensjonen ble vedtatt syv år etter «Brüsselforordningen». Det er her grunn til å tro at konvensjonsstatene var kjent med «Brüsselforordningen» ved vedtagelsen av den nye «Luganokonvensjonen» og den klart avvikende ordlyd på dette punktet. 

Hålogaland lagmannsrett la i kjennelse 30. januar 2023 til grunn at;

«Den avgjørelse som er gjenstand for fullbyrdelse, er en «dom» slik begrepet må forstås i denne sammenheng, jf. Luganokonvensjonen artikkel 32.»

Hålogaland lagmannsrett la således til grunn en tolkning av en «dom» uten noen klar ordlyd i Luganokonvensjonen Art 32 op. Cit.; «dom» «truffet av en domstol i en konvensjonsstat». Implisitt la Hålogaland lagmannsrett til grunn EU-konvensjonens (Brüsselforordningen) Art 62.

Høyesteretts ankeutvalg fant 5. mai 2023 at anken bør nektes fremmet. Dette fordi anken;

«… ikke reiser spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende saken, og heller ikke andre forhold taler for at anken bør prøves, jf. tvisteloven § 30-5.»

Man fikk derved ikke noen rettsavklaring av spørsmålet. Eller gjorde man det?

Man fikk kun realitetsbehandling av spørsmålet i én instans. Dette siden tingrettens beslutning var hemmelig, uten varsel og uten mulighet for kontradiksjon, jf. Luganokonvensjonens Art. 41 annet punktum. Konsekvensen ble at Hålogaland lagmannsretts kjennelse om en implisitt analogisk anvendelse av EU-konvensjonen ble stående, men uten noen klar ordlyd i Luganokonvensjonen som Norge er rettslig bundet av. Det var særlig på dette punktet det var forskjell mellom EU-traktaten og EØS-traktaten, hvorpå EØS-konvensjonen ble tilsidesatt.

I «Snøkrabbe-saken» hadde fiskefartøyet tillatelse fra EU til fangst utenfor Svalbards kontinentalsokkel, men som Høyesterett enstemmig i plenum underkjente. I saken om Kronofogdemyndigheten satte man til side EØS-konvensjonen, implisitt til fordel for en analogisk anvendelse av EU-konvensjonen. Begge sakene gjaldt «nasjonal selvråderett», men hvor en klar ordlyd i Luganokonvensjonen ble forlatt når det gjaldt forholdet til Sverige og den svenske Kronofogdemyndigheten.  

Spørsmålet var av betydning for denne individuelle saken. Høyesterett la imidlertid til grunn at spørsmålet ikke reiser spørsmål for nye fremtidige saker; «utenfor den foreliggende sak».

Vi får satse på at den svenske Kronofogdemyndigheten ikke dukker opp på nytt som tvangsgrunnlag i Norge.