Rekken av barnevern-fellelser mot Norge i EMD er allerede lang, og lengre vil den etter alt å dømme bli. Fortsatt ligger flere titall klager til behandling i Strasbourg, og stort sett alle har til felles at de er tuftet på en gjenforeningstankegang som EMD har underkjent.
Menneskerettsdomstolen mener Norge for raskt har oppgitt gjenforening med biologiske foreldre som hovedmål, og i for ensidig grad har vektlagt barnets behov, på bekostning av familiens rett til familieliv. Eller, som det ble sagt i Strand Lobben:
«(...) the domestic authorities did not attempt to perform a genuine balancing exercise between the interests of the child and his biological family (...), but focused on the child’s interests instead of trying to combine both sets of interests»
Et sentralt element i denne problemstillingen har vært hyppigheten av samvær mellom barnet og foreldrene, i de tilfellene der barnet er overført til fosterhjem. Utfordringen er å finne balansen mellom et antall samvær som er så høyt at gjenforening fortsatt er mulig, og et antall samvær som er så lavt at det ikke gir urimelig høy påkjenning på barnet.
For å gi domstolene og Fylkesnemndene konkret veiledning i hvordan denne balansen skal gjøres, slapp Høyesterett i fjor inn tre samværssaker til samlet behandling. Onsdag ble det kunngjort dom i alle tre. I den første av dem skriver Høyesterett at samvær tre til seks ganger i året, som frem til nå ofte har vært betraktet som et slags normalnivå, normalt ikke er tilstrekkelig:
«Så lenge målsettingen om gjenforening ikke er oppgitt, må det fastsettes så mye samvær som det er mulig å gi uten å tilsidesette hensynet til barnets beste. Selv om det ikke kan oppstilles et absolutt minstenivå, jf. HR-2020-662-S avsnitt 134, er et så begrenset samvær som tre til seks ganger i året i utgangspunktet ikke egnet til å ivareta målet om å legge til rette for å styrke og utvikle båndene mellom foreldre og barn. Samvær i så begrenset omfang må være nødvendig ut fra hensynet til barnets beste.
Samtidig må samværet ikke fastsettes slik at det utsetter barnet for en urimelig belastning.»
Til sammenligning uttalte Høyesterett, i 2012, følgende om omfanget av samvær:
«Høyesterett har behandlet flere saker om samværsrett, og antallet samvær ved langvarige fosterhjemsplasseringer har i de fleste variert mellom tre og seks per år.»
I dommene som nå er avsagt, skriver Høyesterett at man må ta høyde for at det i noen tilfeller kan være klart at hensynet til barnet tilsier begrenset samvær med foreldrene. I disse tilfellene skal man ikke se bort fra dette ut fra en overordnet og generell målsetting om gjenforening, heter det i den første av de tre avgjørelsene.
Alle dommene finner du her.
