Forliksrådsordningen er enkel i sin idé: En part skal få løst sin rettslige tvist «enkelt, hurtig og billig». Realiteten er en helt annen. Manglende fristregulering og strategisk bruk av tvisteloven § 6-11 fjerde ledd fører til at mange saker aldri blir behandlet. Når lovverket selv hindrer oppfyllelsen av sitt eget formål, må lovgiver vurdere om ordningen faktisk fungerer som tiltenkt.

La oss tegne et bilde: Du jobber fulltid i servicebransjen, men du får plutselig ikke utbetalt lønn. Du klager til sjefen, men for døve ører. Du fortsetter å jobbe, tiden går, og etter noen måneder har du nærmere 100 000 kroner i utestående lønn og feriepenger. Hva gjør du da?

Frist uten konsekvenser

Vi har mange slike saker hos oss i Jussformidlingen. En stor andel av sakene ender med at vi sender inn en forliksklage. Klientene dekker selv rettsgebyret på 2023 kroner og tenker at det er en pris de kan strekke seg til å betale for endelig å skulle få rettferdighet.

Så begynner ventetiden. Det følger av tvisteloven at et rettsmøte «bør» holdes innen tre måneder etter at en forliksklage er inngitt.  Dette er imidlertid ikke et rettslig krav, og det er ingen konsekvenser for forliksrådene dersom de overstiger tremånedersfristen. Vår erfaring viser at det er unntaket, snarere enn regelen, at fristen overholdes. 

Vår klient får endelig innkalling til rettsmøte, men på grunn av lang saksbehandlingstid har det gått fem måneder siden forliksklagen ble forkynt for motpart. Dagen før rettsmøtet skal avholdes, tikker det inn en e-post: motpart har krevd innstilling av saken, behandlingen avsluttes. 

Når lovverket blir et smutthull

Etter tvisteloven § 6-11 fjerde ledd andre punktum kan en part kreve at behandlingen av saken innstilles dersom «saken ikke er avsluttet innen tre måneder etter at forliksklagen ble forkynt». Bestemmelsen skal sikre effektiv behandling, og forhindre at saker blir liggende for lenge hos forliksrådet før de kan tas videre til tingretten. I utgangspunktet er det bra med en prosessuell rettssikkerhetsgaranti, men om regelen skal fungere som tiltenkt er det en forutsetning at saken faktisk tas videre. 

Fellesnevneren for vår klientgruppe er at de ikke har råd til juridisk hjelp og en stor andel står i en svært presset økonomisk situasjon. De kan velge å ta saken videre til domstolene, men domstolsbehandling innebærer høye kostnader og høy prosessrisiko. Vi i Jussformidlingen, eller andre studentdrevne rettshjelpstiltak, kan heller ikke bistå dem i domstolene. Terskelen for å ta saken videre, er dermed svært høy. For våre klienter er derfor forliksrådet det eneste reelle tvisteløsningstilbudet. Dette er noe ressurssterke motparter, som f.eks. tidligere arbeidsgivere, er klar over. 

I praksis blir innstilingsadgangen dermed et smutthull i loven som åpner for strategisk bruk, der ressurssterke parter trenerer saker og unngår realitetsbehandling av krav mot seg. 

En utfordring for rettssikkerheten

Ved innstilling har ikke vårt klient krav på å få rettsgebyret tilbake, og lønnen og feriepengene forblir utestående. Alt håp er imidlertid ikke ute selv om saken ikke tas til domstolene. Vi kan vente et helt år og sende inn forliksklagen på nytt. Klienten må da betale nye 2023 kroner i rettsgebyr og håpe på at tremånedersfristen overholdes denne gangen. Om det samme skjer på nytt, nei da får vi bare satse på at alle gode ting er tre. Eller fire. Eller fem. 

Rettssikkerhetsutfordringen ble også tatt opp i den nedslående rapporten om forliksrådsordningen fra Politihøgskolen som kom i januar. I rapporten har advokater omtalt innstillingsadgangen som en stor svakhet og det ble fremhevet at bestemmelsen hadde en «alvorlig konsekvens». Det er helt tydelig at innstillingsadgangen ikke fungerer som ønsket, men heller har blitt en adgang som undergraver muligheten til å hevde sin rett.

I stedet for at forliksrådsordningen er «enkelt, hurtig og billig» blir det en vanskelig, langvarig og dyr prosess for de som trenger ordningen mest. Når prosessreglene blir brukt som et strategisk smutthull for å unngå en rettslig prøving av legitime krav, er det på tide at lovgiver opphever eller endrer innstillingsadgangen i tvisteloven. § 6-11 fjerde ledd. 

Forliksrådsordningen må fungere som et reelt rettsikkerhetstilbud, ikke som et hinder for det.