Arve Martin Hyldmo Bjørnvik og Johnny Johansen tar til orde for fire grep som bør gjennomføres raskt for å oppnå en mer rasjonell behandling av tvister i bygg- og anleggsnæringen. Problemet de beskriver er betydelig, og det er all grunn til å støtte tiltakene som foreslås.

Det er imidlertid én mulighet forfatterne ikke nevnt: Å la tvisten avgjøres ved voldgift. Dette kan gi en umiddelbar iverksetting av tiltakene som etterlyses.  

Voldgift var hovedregelen

I standardkontraktene for entrepriser på land var hovedregelen tidligere at store tvister (over 100 G) skulle løses ved voldgift. I dag gjelder dette utgangspunktet bare i standardkontraktene for utførelsesentrepriser (NS 8405/8415). Men også hvor standardkontrakten angir at tvister skal løses ved voldgift, velges dette i praksis bort i prosjekter hvor statlige aktører er involvert, antakelig ut fra et prinsipp om at statlige byggherrer vil bruke statens tvisteløsningstilbud.

I standardkontraktene for offshoreentreprise er derimot voldgift fortsatt hovedregelen, og i mange land er voldgift den dominerende tvisteløsningsformen i entreprisetvister.

Spesialisering

Ved voldgift velger partene selv sine dommere, og de kan dermed velge personer som har den faglige kompetansen som tvisten krever. Man behøver altså ikke vente på økt spesialisering ved domstolene.

Som Bjørnvik og Johansen påpeker er det flere advokatfirmaer med ganske store entrepriseavdelinger. Det er dermed mange kvalifiserte advokater å velge mellom, i tillegg til (pensjonerte) dommere, ansatte ved universitetene og andre personer med den nødvendige faglige kompetansen.

Et problem i praksis har vært at mange av de personene som tradisjonelt har vært brukt som voldgiftsdommere, har tettpakkede kalendere som kan innebære at avviklingen av saken skyves ut i tid. Dette gir imidlertid en utmerket anledning til å sikre økt mangfold ved å velge personer utenfor den tradisjonelle kretsen. Ikke minst er det mange dyktige kvinner som kan og bør oppnevnes som voldgiftsdommere.

Skriftlighet

Lange muntlige forhandlinger hvor alle bevis gjennomgås i retten er et ganske særnorsk fenomen, og i mange land er de muntlige forhandlingene – selv i store saker – langt kortere og rettet inn mot de sentrale tvistepunktene.

Prinsippene om muntlighet og bevisumiddelbarhet tillegges langt mindre vekt ved voldgift enn ved tvisteløsning for domstolene, og voldgift innebærer normalt større bruk av skriftlighet.

Saksbehandlingsreglene i voldgiftsloven er ganske rudimentære, og loven gir partene stor grad av frihet til å avtale saksbehandlingsregler som er tilpasset den konkrete tvisten. I mangel av nærmere regulering i partenes avtale behandles saken på den måten voldgiftsretten anser hensiktsmessig, innenfor lovens rammer.

Mekling

Å løse tvisten hele eller deler av tvisten i minnelighet bør være en naturlig målsetning i de fleste kommersielle tvister, ikke minst i sluttoppgjørstvister i bygg- og anleggsprosjekter.

Voldgift gir minst like gode muligheter for mekling og forhandlede løsninger som prosesser for de alminnelige domstolene. Det er ganske vanlig å inngå voldgiftsavtaler som krever at partene skal forsøke forhandling eller mekling før en voldgiftssak igangsettes. I tillegg kan det legges opp til mekling underveis i voldgiftsprosessen, gjerne etter at stevning og tilsvar er inngitt. En slik obligatorisk "timeout" etter at hver av partene har vist de fleste kortene sine, kan ofte lede til løsninger.

Mekling forutsetter heller ikke at domstolene involveres. Det finnes etter hvert svært mange godt kvalifiserte advokater og andre personer som er autoriserte meklere.

Aktiv saksstyring

Voldgift innebærer normalt en mer forutsigbar og stringent saksforberedelse enn ved domstolene, blant annet med en begrensning av antall prosesskriv og klare frister for når prosesskriv og ekspertrapporter skal inngis. Gjennom å velge erfarne og godt kvalifiserte dommere, som er betalt av partene og kan bruke tid til å sette seg inn i saken, kan det oppnås en aktiv saksstyring hvor saken spisses gjennom saksforberedelsen istedenfor å øke i omfang.  

Kostnader og ankemulighet

Det finnes flere nyere eksempler på at lagmannsretten i entreprisesaker har kommet til et annet resultat enn tingretten. Voldgiftsdommer kan i praksis ikke ankes, og mange vil av den grunn ønske domstolsbehandling.

Dersom partene kan velge tre velkvalifiserte dommere til å avgjøre saken, øker sannsynligheten for at dommen blir riktig første gang. I tillegg kan det ha en disiplinerende effekt at partene vet at dommen ikke kan ankes. Videre er kostnadene og tidsbruken ved en anke i store saker så omfattende at partene bør legge mindre vekt på muligheten for overprøving av en dom.

Mange vil innvende mot bruk av voldgift at det er vesentlig dyrere enn vanlig domstolsbehandling fordi partene må dekke kostnadene til dommerne. Dette er en sannhet med sterke modifikasjoner. Voldgift kan nok være dyrere enn behandling i tingretten, men vil normalt være langt billigere enn behandling i to instanser. I tillegg ligger det store muligheter for kostnadsbesparelser i en kortere muntlig forhandling.