Advokaters salærkrav er et tema som er i vinden for tiden. Domstolene har et økt fokus på dette. Antakelig kommer det også nye regler på området i forbindelse med ny advokatlov. Da bør anledningen benyttes til å rydde opp i noen uklarheter i regelverket vedrørende tvister om advokaters salærkrav. Nyere rettspraksis viser at selv ikke Høyesteretts ankeutvalg har full oversikt over gjeldende regelverk

Tvister om advokatsalær

I praksis driver de aller fleste advokater sin virksomhet gjennom et firma. Det er advokatfirmaet som er part i den oppdragsavtalen som inngås med klienten og som sender klienten faktura for utført arbeid. Samtidig skal det i hver sak utpekes en saksansvarlig advokat. Denne advokaten vil etter domstolloven § 232 annet ledd være solidarisk ansvarlig med advokatfirmaet for erstatningsansvar som firmaet pådrar seg i forbindelse med oppdraget.

Ved uenighet om salæret kan hver av partene bringe spørsmålet inn for domstolene til avgjørelse. Parter i en slik sak vil normalt være klienten og advokatfirmaet. Det kan imidlertid variere hvem som er saksøker og saksøkt i den enkelte sak.

En klient kan imidlertid også klage over salæret til Disiplinærnemnden eller det regionale disiplinærutvalget i den kretsen der advokaten har sitt forretningssted. En slik klage skal rettes mot den saksansvarlige advokaten personlig. Den aktuelle disiplinærmyndigheten vil da vurdere om salæret står i rimelig forhold til oppdraget og det arbeidet som er utført av advokaten. En advokat som har mottatt et for høyt salær, kan etter domstolloven § 227 fjerde ledd pålegges å betale tilbake det overskytende.

Videre kan her nevnes tvisteloven § 3-8. I motsetning til reglene nevnt ovenfor, som gjelder for advokater generelt, gjelder § 3-8 bare for prosessfullmektiger. Denne bestemmelsen kommer således bare til anvendelse dersom advokaten har opptrådt som prosessfullmektig, det vil si har gitt bistand i forbindelse med en rettssak. I så fall kan både klienten og advokaten be om at retten fastsetter advokatens godtgjøring i saken.

Høyesteretts ankeutvalg det siste året

I HR-2019-1948-U ble det avklart at et advokatfirma i utgangspunktet vil ha rettslig interesse i å anlegge søksmål om et omtvistet salærkrav. Dette gjelder selv om salæret er betalt og en klage om det samme salærkravet er til behandling i Disiplinærnemnden. En advokat kan således hindre behandling av en klage til disiplinærmyndigheten over advokatens salær ved at advokatens firma anlegger søksmål om salærkravet.

I HR-2020-1257-U er det avklart at domstolene i saker om fastsettelse av godtgjøring til en prosessfullmektig etter tvisteloven § 3-8, ikke kan pålegge prosessfullmektigen en tilbakebetalingsplikt dersom det er betalt for mye. I den forbindelse ble det vist til at tvisteloven § 3-8, i motsetning til domstolloven § 227 fjerde ledd, ikke inneholder noen uttrykkelig bestemmelse om tilbakebetaling.

I HR-2020-1043-U er det dessuten avklart at en klient også kan be retten fastsette godtgjøringen til en tidligere prosessfullmektig etter tvisteloven § 3-8. Dette er fornuftig fordi advokaten ellers kunne unndratt seg en slik fastsettelse ved å trekke seg som prosessfullmektig.

Gjenværende uklarheter

HR-2019-1948-U gjaldt som nevnt et advokatfirma som anla et søksmål om et omtvistet salærkrav. I beskrivelsen av sakens faktum i avsnitt 2 skriver ankeutvalget at klienten «klaget … advokatfirmaet inn for Advokatforeningens disiplinærutvalg for brudd på reglene om god advokatskikk og for å ha krevd for høyt salær». I avsnitt 3 står det så at disiplinærutvalget kom til at salæret var for høyt og at deler av salæret skulle tilbakebetales til klienten og at «Advokatfirmaet har påklaget beslutningen til Disiplinærnemnden». Avgjørelsene fra lagmannsretten og tingretten inneholder tilsvarende redegjørelser for sakens faktum.

Som nevnt ovenfor er det imidlertid bare advokater og ikke advokatfirmaer som kan være parter i saker for disiplinærutvalget og Disiplinærnemnden. Syv dommere har således behandlet saken, herunder lederen av Advokatlovutvalget, og ingen av dem synes å ha tenkt på at det var ulike parter i søksmålet og klagesaken. Ankeutvalget skriver for så vidt helt riktig i avsnitt 18 at «Både advokaten og klienten kan påklage avgjørelsen fra disiplinærutvalget til Disiplinærnemnden». Men allerede i avsnittet etter er dette øyensynlig glemt idet det her igjen feilaktig står at «[Advokatfirma] AS har påklaget disiplinærutvalgets avgjørelse til Disiplinærnemnden».

Denne feilen har ikke fått noen betydning for resultatet i den aktuelle saken. Advokatfirmaet hadde fått anlegge søksmål selv om det var blitt lagt til grunn at det var den saksansvarlige advokaten og ikke advokatfirmaet som var part i klagesaken.

Feilen er likevel påfallende idet domstolene i andre sammenhenger er svært opptatt av å skille mellom selskap og person, jf. særlig Rt-2004-1816 (skiltmaker). Det betyr også at klienter som ønsker å få tilbakebetalt salær, må ta noen valg der utfallet ikke er så opplagt som det burde være.

I HR-2020-1257-U ble det avklart at domstolene i saker om fastsettelse av godtgjøring til en prosessfullmektig etter tvisteloven § 3-8, ikke kan pålegge prosessfullmektigen en tilbakebetalingsplikt dersom det er betalt for mye. Men hvis avgjørelsen fastsetter en lavere godtgjøring enn det klienten har betalt, hvem skal da tilbakebetalingskravet rettes mot? Rettes det mot advokaten som var part i saken etter tvisteloven § 3-8, risikerer klienten at advokaten sier at det er advokatens firma som har mottatt salæret og at advokaten ikke kan pålegges å betale tilbake noe advokaten ikke har mottatt. Og rettes tilbakebetalingskravet mot advokatfirmaet, kan firmaet da hevde at det ikke var part i saken etter tvisteloven § 3-8 og dermed ikke er bundet av rettens fastsettelse av prosessfullmektigens godtgjøring?

En mulighet kan da være å rette krav om tilbakebetaling mot både advokaten og advokatfirmaet. Men da er det en fare for at ett av kravene ender med frifinnelse og sakskostnadsansvar for klienten. Det finnes ingen uttrykkelig lovbestemmelse om solidaransvar mellom saksansvarlig advokat og advokatfirmaet for slike tilbakebetalingskrav. Bestemmelsen om solidaransvar i domstolloven § 232 annet ledd gjelder etter sin ordlyd bare for erstatningsansvar, slik at det er usikkert om den kan gis anvendelse her.

Domstolloven § 227 fjerde ledd gir Disiplinærnemnden hjemmel til å «pålegge en advokat som har mottatt for høyt salær, å betale det overskytende tilbake». Pålegg etter denne bestemmelsen er tvangsgrunnlag for utlegg. Foreligger det et slikt pålegg, må dette kunne følges opp med en begjæring om utlegg mot advokaten.

Men hva hvis advokaten ikke er søkegod eller har flyttet utenlands? Kan utlegg da begjæres overfor advokatfirmaet? Eller må klienten da starte en ny prosess mot advokatfirmaet? Det må i så fall skje gjennom et søksmål, ettersom advokatfirmaer ikke kan klages inn for disiplinærmyndigheten.

Burde være enkelt

Det er mulig at denne typen saker ofte løser seg i praksis, for eksempel ved at advokatfirmaet følger de avgjørelsene som treffes i saker der deres saksansvarlige advokater er parter. Dette kan imidlertid dreie seg om betydelige beløp, noe som igjen kan øke faren for tvist. Samtidig burde det være enkelt å ha klare regler på dette området, slik at klienter gjennom lovgivningen får et klart svar på hvordan de skal gå frem når det oppstår tvist om et advokatsalær.

Forhåpentligvis vil forslaget til ny advokatlov som er varslet neste år, bidra til avklaring på dette området.