I Aftenposten 18. januar kan vi lese at regjeringen, siden 30. mars i år, har endret koronaforskriften 73 ganger. I snitt hver 4,3. dag har myndighetene vedtatt regler som har gjort store inngrep i livene våre.

Disse inngrepene har den norske befolkningen lojalt sluttet opp om og innrettet seg etter. Dette har vi i gjort fordi de aller fleste av oss har stor tillit til myndighetene. Det er en grunnleggende god ting med det norske samfunnet. La det ikke være noe tvil om det.

Helsetoppene innrømmer nå, slik Aftenposten refererer, at mange av de inngripende tiltakene ikke har vært målrettede nok. Resultatet er at tilliten til helsemyndighetene går ned blant de yngste. Men hva med resten av befolkningen? Hvor lenge vil den meget høye tilliten vi har til myndighetene vare?

At disse 73 forskriftsendringene har funnet sted uten at vi faktisk vet om den ønskede effekten er oppnådd, er isolert sett problematisk. Men la gå, kanskje har de vært nødvendige. I hvert fall noen av dem. Som med så mye annet under korona, må vi akseptere at fasiten først foreligger når pandemien er over.

Det som er mer problematisk er at forskriften – og alle dens endringer - gjennomgående preges av uklart (lov)språk. Også helsemyndighetene er kritiske. I sin vurdering av smittetiltakene i Norge skriver FHI at «Covid-19 forskriften er i dag svært vanskelig å forstå, selv for høyt utdannede, norsktalende personer som jobber med forskriften i det daglige».

Dette er alvorlig. Men hvor er debatten?

Uklart lovspråk er både udemokratisk og svekker rettssikkerheten. Alle, ikke bare advokater og jurister, tjener på et klarere (lov)språk.

På sikt vil fortsatt uklare forskriftsbestemmelser trolig også få følger for tilliten. Ikke bare blant jurister, som kanskje har et særlig ansvar for å stille krav til et klarere lovspråk. Men for alle.

Tillit er helt avgjørende i et demokratisk og velfungerende samfunn.

Men vi må vite hva vi har tillit til, og vi må med større sikkerhet forsikres om at de inngripende reglene og påleggene faktisk er nødvendige. I alle fall når de skal vare i det uoverskuelige.

Over tid må vi derfor stille strengere krav til klarheten i hva myndighetene faktisk bestemmer. Vi må bruke stemmen for de som av ulike grunner ikke kan gjøre det. De sårbare, barna våre. Ungdommene våre, de som kanskje har betalt den høyeste prisen så langt under pandemien.

Det kan ikke være uklart hva vi skal ha tillit til.