Espen Dragstmo skriver hos Rett24 om sine innvendinger mot at de juridiske fakultetene har delt ut studiepoeng på hjemmeeksamener det siste året.

Les Dragstmo: Juridisk kompetanse som nødhjelp

Jeg skal ikke påstå at innvendingene hans er grunnløse, men de er overdrevne og fortjener noen kommentarer fra en students perspektiv.

Jeg skal gi Dragstmo rett i at skoleeksamen er den eneste prøvingsformen som med stor sikkerhet kan stille studentene likt i den praktiske gjennomføringen av eksamen. Den er også uovertruffen for å undersøke hva studenten husker på eksamensdagen. Det er imidlertid alt en skoleeksamen har å by på. Skoleeksamener er en lite virkelighetsnær prøving av juridiske ferdigheter. De har for stramme tidsmessige rammer til å tillate dyptpløyende metodisk prøving. Dermed premierer de først og fremst studenter som klarer å svare raskt på et relativt snevert oppgavesett.

Hvis man skulle ønske å teste studentenes evne til å løse virkelig tvilsomme rettsspørsmål, vil skoleeksamen gi et lite dekkende bilde av hva studenten kan prestere ute i det praktiske yrkesliv. Dermed begrenses prøvingen til relativt enkle, avklarte rettslige problemstillinger. Samtidig utelukker man prøving i flere sentrale læringsmål i de overordnede utbyttebeskrivelsene for mastergradene i rettsvitenskap, hvor det å kunne forholde seg til nye, uavklarte rettsspørsmål er et av de viktigste.

Jeg er redd Dragstmo har sett seg blind på eksamensformen som faktor i rettferdig vurdering av studentene. Hvis vi skal oppnå likebehandling, eller rettferdig vurdering av hver enkelt student, må vi ta hensyn til langt mer enn hva som skjer på eksamensdagen. Jeg tillater meg å illustrere med Dragstmos egne stereotyper: Finn Fusk kunne lese fra et eget rettsvitenskapelig bibliotek og diskutere med sin mor, dommer Fusk, i de månedene kurset har vart. Samtidig har Ole Vold konkurrert med medstudentene sine om å låne artikler og tilleggslitteratur fra et universitetsbibliotek som til stadighet har blitt stengt av smitteverntiltak. Og mens Fusk har kunnet studere sitt juridikum i ro og mak fra familiens bibliotek, har Marte Kirkerud vært forvist til hjemmestudier i det samme kaotiske kollektivet som hun til slutt må ha hjemmeeksamen fra. Permittering fra deltidsjobben som holder studentøkonomien flytende har gjerne påført Ole Vold noen bekymringer som advokat- og dommersønn Fusk er mindre utsatt for.

Med dette mener jeg ikke at hjemmeeksamen er en mer rettferdig vurderingsform enn skoleeksamen. Men det viser at ulikhet og urettferdighet i vurderingen av studentene ikke oppstår bak eksamensbordet. Det oppstod den dagen Regjeringen sendte studentene hjem fra universitetet, for ikke å si den dagen de fremtidige jusstudentene ble født. Hvis universitetene har sviktet sitt samfunnsoppdrag under pandemien, er det ikke fordi eksamensavviklingen har vært urettferdig. Jeg mener konsekvensene for undervisningen og studiehverdagen har vært et langt større problem.

Det er ikke mulig å kontrollere med sikkerhet at studenten selv skriver sin egen eksamensbesvarelse på en hjemmeeksamen. Jeg mener likevel at faren for at noen studenter kan jukse, er en dårlig grunn til å velge en vurderingsform med betydelige faglige svakheter for alle studentene. Det er jo heller ikke fritt frem for fusk (eller Fusk) på en hjemmeeksamen. Bak speilet truer annullering av eksamen og utestenging fra universitetet. Jeg vil ønske Fusk lykke til med å forklare fremtidige arbeidsgivere hvorfor de bør se vekk fra at «friåret» var påtvunget av universitetet fordi Onkel Forretningsadvokat skrev eksamensbesvarelsen i obligasjonsrett.

Det er noe litt naivt ved å se hjemmeeksamener som en akutt trussel mot juriststandens meritokrati. Jeg nøyer meg med å nevne at Fusk er født inn i et nettverk Vold og Kirkerud ikke fikk i dåpsgave. For dem er gode karakterer er en døråpner. Det er også en kilde til stress, press, frustrasjon og utmattelse blant studentene. Vi i Juridisk studentutvalg har jobbet lenge med å dempe karakterpresset blant jusstudenter. Vi setter pris på om de vitenskapelig ansatte ved utdanningsinstitusjonene hjelper oss med det, heller enn å skrive leserbrev om at universitetene svikter samfunnsoppdraget sitt når de ikke setter karakterer arbeidsgivere kan stole blindt på. For fremtiden anbefaler jeg også at Dragstmo avstår fra å sammenligne kompensasjonen for studentenes innsats under pandemien med «nødhjelp til sultrammede krigsflyktninger».

Jeg har også svaret på hvordan arbeidsgivere skal forholde seg til resultatene fra hjemmeeksamener: med en skjønnsom klype salt, på samme måte som de alltid bør behandle søkernes karakterer. Det bør ikke være radikalt å anerkjenne at en hel person og fem års studier vanskelig lar seg komprimere ned til 15 bokstaver.