Jeg viser til artikkelen på Rett24 «Oslo-domstolene vil bremse bruken av rettshjelpere». Både artikkelen og Oslo tingrett fortjener en god kommentar fra en tidligere rettshjelper, som har vært oppnevnt som prosessfullmektig i rundt 100 rettssaker i løpet av de siste 2,5 årene.

Temaet om advokatmonopolet eksisterte ikke i norsk rettspraksis frem til jeg ble rettshjelper. Før meg fikk rettshjelpere tillatelse om å opptre som prosessfullmektig i rettssaker jf. tvl. §3-3 fjerde ledd. Det var først i 2016 at lagmannsretten nektet en rettshjelper til å være prosessfullmektig, men Høyesteretts utvalg opphevet beslutning og fastslå at rettshjelpere anses som «skikket» jf. HR-2016-250-U og at:

«Utvalget bemerker at det ved lagmannsrettens vurdering etter tvisteloven § 3-3 fjerde ledd ikke generelt vil være uriktig å se hen til praksis når det gjelder tillatelse til å la advokatfullmektiger opptre i lagmannsretten etter domstolloven § 223 første ledd tredje punktum. Også en slik vurdering må imidlertid bygge på en konkret vurdering av den enkeltes skikkethet og sakens karakter, se NOU 2001:32B side 671 og Bøhn, Domstolloven Kommentarutgave, 2. utgave 2013, side 951».

Jeg som rettshjelper fikk tillatelse til å opptre som prosessfullmektig både for tingretter og lagmannsretter. Det er imidlertid ikke alle som likte det faktumet at jeg jobbet hos Rettshjelp Bulut & Co. Den ene dommerfullmektigen har ved en anledning skrevet et brev med tillatelse jf. tvl. 3-3 fjerde ledd, men understreket at jeg ikke skal forvente å få flere tillatelser, da Serkan Bulut som mistet advokatbevilling er daglig leder i selskapet. I hvert fall var dommerfullmektig ærlig og skrev rett ut hva retten ikke likte.

I 2019, da jeg søkte om advokatbevilling, ba jeg tilsynsrådet å godkjenne min praksis som rettshjelper i tillegg til den tiden jeg hadde som advokatfullmektig i 14 mnd. Prosedyreerfaring er et av momentene som taler for slik godkjenning. Jeg fant eksempler på at tilsynsrådet ga andre rettshjelpere advokatbevilling selv om de hadde veldig lite prosedyreerfaring. Senere uttalte regjeringsadvokat i et planmøte med domstolen at «det er de andre som fikk for mye, og ikke Larysa som fikk for lite».

Jeg fikk avslag på advokatbevilling, og i august 2019 kom det første avslaget på tillatelse jf. tvl. 3-3 fjerde ledd. Siden da gir Oslo tingrett avslag uansett hvilke typer sak eller min tilknytning er. Det er dommerfullmektiger som får mine saker, og tydeligvis klare instruksjoner om å avslå søknader.

Det er umiddelbart noe som skurrer i det rent rettslige. Opprinnelig var avslagene begrunnet i såkalte «advokatmonopol» og at jeg uthuler advokatmonopolet, siden jeg har så mange rettssaker. Denne begrunnelse ble brukt gjentatte ganger og lagmannsretter opprettholdt dette. Så viser det seg at det er ingen advokatmonopol i norsk rett. Det fremgår av forarbeidene NOU 2001:32 B side 665 følgende:

«Som nevnt ovenfor har en part i dag ikke noen plikt til å la seg representere av prosessfullmektig i rettergang. Det er dermed ingen advokattvang. Hvis en part først velger å benytte seg av prosessfullmektig, vil parten oftest benytte en advokat. Advokater har ikke noe monopol på å opptre som prosessfullmektiger. For å drive ervervsmessig rettshjelpvirksomhet, herunder oppdrag som prosessfullmektig, kreves det imidlertid at man har advokatbevilling, jf domstolloven § 218 første ledd, med de unntak som følger av § 218 annet ledd.

Det kan være flere grunner til at en part ikke ønsker å la seg representere ved advokat. Kostnadsaspektet kan være et viktig argument, men det kan også tenkes at parten har særlig tillit til at en person som ikke er advokat vil kunne ivareta partens interesser på best måte i saken. På samme måte som det krever en sterk begrunnelse for å kreve at en part antar prosessfullmektig, jf drøftelsen i III.3.3.1 ovenfor, må det etter Tvistemålsutvalgets syn kreves sterke grunner for å begrense hvem parten kan bruke som prosessfullmektig. Det kan ikke være grunn til å innføre noen alminnelig regel om at prosessfullmektig må være advokat.»

Når Borgarting lagmannsrett oppdaget dette, så ble det likevel besluttet at dersom rettshjelper har rettssaker er det omgåelse av lovens system. «Det vil dermed innebære en omgåelse av lovens system dersom en rettshjelper regelmessig tillates å opptre som prosessfullmektig i enhver sak uten at det foreligger omstendigheter som taler for det i den konkrete saken» jf. LB-2019-186206. Dette er i direkte strid med det som lovgiver skrev i forarbeidene sitert ovenfor.

«Tingretten har også korrekt lagt til grunn at lovens hovedregel er at prosessfullmektiger i rettergang skal være advokater og advokatfullmektiger, og at regelmessig oppnevning av rettshjelpere som prosessfullmektiger, uten at det godtgjøres at det vil være spesielt hensiktsmessig eller spesielt ressursbesparende, vil innebære en omgåelse av hovedregelen, jf. domstolloven § 218 fjerde ledd og for eksempel LB-2019-186206».

Lesere kan vurdere dette selv. Istedenfor å oppnevne kvalifiserte rettshjelperen med språkkompetanse med lav offentlig sats med timesats på kr 520 i saker med fri sakførsel velger retten helst å betale kr 1060 timesats til en advokat med mindre erfaring og kr 868 til tolk som i denne saken da advokaten ikke behersker russisk. Man ville fått stryk i matematikk i et annet land i Norge for slik sløsing av offentlig midler. De smarteste, herunder lagdommere i Gulating lagmansrett, brukte meg som tolk i tillegg til prosessfullmektig, og sparte flere tusen kun på et par timer.

Avslutningsvis påpekes det at EMD har tidligere behandlet lignende saker, og konkluderte med at det forelå et brudd på EMK art. 6 se Case of Zagorodniy v. Ukraina (27004/06), Case of Shamoyan v. Armenia (18499/08).

Jeg har sendt klage til EMD, og jeg er den første som har en sak mot Norge som gjelder det påståtte advokatmonopolet.

Uansett utfallet, og muligens mange års venting, føles det godt å gjøre en forskjell i norsk rett – å ha «uthulet advokatmonopolet» som etter forarbeidene ikke eksisterer. I mellomtiden skal jeg kjempe for å få min bevilling en dag, for tydeligvis kan tilsynsmyndighetene ikke leve med at Bulut & Co har lykkes. Publikum fra hele Norge og utlandet har hørt hvor god jobb vi gjør i enkeltsaker, og strømmer inn til de som etter tilsynsmyndighetenes syn ikke har «tillit».