Høyesterett har aldri tatt stilling til spørsmålet om Svalbard-traktatens bestemmelser får anvendelse også utenfor territorialfarvannet på 12 nautiske mil, altså i fiskevernsonen på 200 mil og på kontinentalsokkelen rundt Svalbard. Dersom traktaten gjelder i disse havområdene, har Norge en plikt til likebehandling av norsk og utenlandske fiskere. Hittil har norske reguleringer bygd på likebehandling. Men med fangst av snøkrabbe har Norge for første gang forbeholdt fangst for norske fiskere. Derfor har spørsmålet om traktatens geografiske anvendelsesområde kommet på spissen. Siden snøkrabben befinner seg på kontinentalsokkelen, kan utfallet av saken få betydning for så vel oljevirksomhet som mineralleting på havbunnen.

Saken viste at tre tidligere norske argumentasjonsmønstre er lagt døde. For det første hevdes det ikke lenger at Svalbard ikke har en «egen» sokkel, og at traktaten derfor ikke får anvendelse i havområdene. For det andre hevder staten ikke nå at traktaten må tolkes «restriktivt», altså i favør av norsk suverenitet ved tolkningstvil. For det tredje godtas det at traktaten må tolkes ut fra prinsippene i Wien-konvensjonen om traktatretten, og ikke de tolkningsreglene som gjaldt da traktaten ble vedtatt i 1920.

Partene brukte en del tid på om Svalbard-traktaten hadde en egen karakter, og derfor måtte tolkes på en spesiell måte. Staten pekte på at den er «assymetrisk», ved at bare Norge har plikter, og «åpen», ved at alle kan slutte seg til traktaten. Men traktaten gir gjensidige plikter: Andre stater oppga de rettighetene de hadde før Svalbard ble norsk, dvs. da øyene var «terra nullius». Det som er av interesse er at traktaten er tenkt å være evigvarende, og at den allerede er over 100 år gammel. Spørsmålet er derfor hvordan traktatens regler skal tolkes under skiftende forhold.

I denne sammenhengen ble det brukt mye tid i retten på hvor stor vekt en skulle legge vekt på traktatens ordlyd – og hva ordlyden tilsier – og vekten på andre tolkningsmomenter. Partene brukte mye tid på om Norges suverenitet over Svalbard er begrenset, fordi traktatens artikkel 1 sier at suvereniteten ble anerkjent «subject to the stipulations of the present Treaty». Det ble også diskutert om «territorial waters», «territorial seas» og «waters» hadde forskjellig betydning. Men det ble erkjent at ordlyden ikke er den eneste tolkningsfaktoren. Wien-konvensjonen fastsetter at en traktat skal tolkes «in good faith in accordance with the ordinary meaning to be given to the terms of the treaty in their context and in the light of its object and purpose”. International Court of Justice (ICJ) sa i Maritime Delimitation in the Indian Ocean (Somalia v. Kenya) (2017) at “These elements of interpretation – ordinary meaning, context and object and purpose – are to be considered as a whole” (avsnitt 64). Regjeringsadvokat Fredrik Sejersted drøftet det han kalte nissen på lasset-argumentet, selv om han mente at dette ikke kunne føre fram. Dette argumentet går ut på at når norsk suverenitet utvides i havområdene, følger andre staters rettigheter med.

Oppgaven for Høyesteretter å finne fram til partenes felles intensjoner basert på det samlede rettskildebildet.

Hva vil skje etter at dommen er avsagt? Dersom de latviske snøkrabbefiskerne får medhold, er saken avgjort etter norsk rett. Men dersom de taper, kan saken komme opp for ICJ, som har det endelige ordet når det gjelder folkeretten.