Skatteetaten avgir årlig et betydelig antall bindende forhåndsuttalelser (BFU) om ulike rettsspørsmål. Ordningen er en tjeneste fra Skatteetaten, der skattepliktige mot et gebyr kan få vurdert og avklart skattemessige virkninger av en disposisjon før den gjennomføres. De aller fleste avsagte BFUer forblir upubliserte, og praksisen for når de offentliggjøres, fremstår i dag uklar og tilfeldig. Det foreligger heller ikke noen kjent oversikt over omfanget av BFUer eller hva det foreligger uttalelser om. Dette skaper en «underskog» av sprikende og utilgjengelige forvaltningsavgjørelser, som på tross av sitt formål om å avklare rettstilstand, øker rettsusikkerheten.
Dersom en planlagt disposisjon gjennomføres i tråd med forutsetningene i avgitt BFU, og den som uttalelsen gjelder krever det, er uttalelsen bindende for skattemyndighetene i fem år etter at den er avsagt. Det avsies årlig et betydelig antall bindende forhåndsuttalelser om ulike skattespørsmål, og både private rådgivere og skatteforvaltningen henviser i stor grad til disse. De fleste BFUer forblir imidlertid upubliserte. Dermed henvises det ofte til en ukjent rettskilde, der tilgangen til den enkelte avgjørelse beror på tilfeldigheter.
Forblir upublisert
Med den nye Skatteforvaltningsloven som trådte i kraft i 2017, ble det innført klagerett på avsagte BFU. I tillegg ble ordningen utvidet til å gjelde alle områder omfattet av Skatteforvaltningsloven. Selv om ordningen ble utvidet, ble spørsmålet om offentliggjøring ikke behandlet. I forskriften til Skatteforvaltningslovens § 6-1-8 første ledd, fremgår det at «Skattedirektoratet sørger for hensiktsmessig publisering av egne forhåndsuttalelser». Av 3. ledd fremgår at Skattedirektoratet også kan publisere forhåndsuttalelser avgitt av skattekontorene.
Problemet med ordningen slik den praktiseres i dag, er at den alt overveiende delen av BFUene forblir upubliserte. Det foreligger heller ikke kjente retningslinjer og praksis for når en BFU skal offentliggjøres og når den skal forbli upublisert. Skatteetaten har heller ikke internt noe godt system for systematisering eller oversikt over avsagte BFUer. Et eksempel på dette er leiemarkedet for næringseiendom. Som følge av uklarhet rundt avgiftsmessige sider av nye, innovative leieformer, er det her avsagt en rekke upubliserte BFUer i ulike deler av skatteetaten som trekker i ulike retninger.
Tilfeldigheter
Praksis rundt hvem i skatteetaten som avgir den enkelte uttalelse (det lokale skattekontor, Skattedirektoratet/SKD eller et av sentralskattekontorene) kan til en viss grad oppleves som styrt av tilfeldigheter. Da ordningen ble innført, var det en veiledende norm at prinsipielle forespørsler skulle avgjøres av SKD (alle BFUer avgjort av SKD skal iht. forskrift til Skatteforvaltningslovens § 6-1-8 som hovedregel anonymiseres og offentliggjøres). Omorganiseringer i skatteetaten og prioriteringer internt, innebærer imidlertid at SKD i liten grad behandler konkrete saker, herunder BFUer. Ettersom det i utgangspunktet bare er avgjørelser fra Skattedirektoratet som offentliggjøres, gir dette et lite dekkende og representativt rettskildebilde av hvilke uttalelser som foreligger. Spørsmålet om offentliggjøring har også fått økt aktualitet som følge av den nylig innførte klageretten.
En innvending mot offentliggjøring er ofte ressursbruk i skatteetaten knyttet til anonymisering. I dag kan imidlertid denne type oppgaver gjøres ved bruk av digitale verktøy. Det er videre grunn til å tro at økt offentliggjøring av BFUer i seg selv vil kunne bidra til å redusere andelen henvendelser ved at rettstilstanden i større grad vil være kjent og avklart. Fra skattyter kan det være en innvending at lett gjenkjennelige disposisjoner kan identifiseres på tross av anonymisering. Dette hensynet kan ivaretas ved å unnta slike uttalelser fra publisering. I tillegg inneholder forskriften allerede i dag en mulighet til at publiseringen kan begrenses til et sammendrag.
Bør offentliggjøres
Særlig på nye rettsområder, eller nye forretningsområder, innebærer upublisert og utilgjengelig forvaltningspraksis en betydelig (retts-)usikkerhet, som igjen skaper behov for nye BFUer. Samtlige bindende forhåndsuttalelser bør derfor som hovedregel offentliggjøres i anonymisert utgave med unntak for disposisjoner som lett kan identifiseres. Klageavgjørelser som gjelder bindende forhåndsuttalelser vil da kunne behandles som en rettskilde på nivå med forvaltningspraksis og på linje med klagenemndsavgjørelser i ordinære klagesaker.
