Delvis vunnet og delvis tapt. Dermed ble det ikke tilkjent saksomkostninger i dommen som falt i Høyesterett mandag.
Med EFTA-domstolens rådgivende uttalelse som bakgrunn, valgte Høyesterett å gi Politiets Fellesforbund medhold i kravet om at reisetid mellom oppdrag skal telle som arbeidstid.
Staten har fryktet at direktiv-tolkningen EFTA la til grunn, skal gjøre det vesentlig dyrere å opprettholde politiberedskapen i distriktene.
Saken hadde sin opprinnelse i Gaular i Sogn og Fjordane, der politimannen Thorbjørn Selstad Thue blant annet hadde som oppgave å delta i politidistriktets utrykningsenhet. Ved oppdrag for enheten ble oppmøtestedet jevnlig andre steder i politidistriktet enn ved det ordinære lensmannskontoret.
Kamp om overtidslønn
Sammen med Politiets Fellesforbund reiste Thue sak for å få kjøretiden fra lensmannskontoret og ut til utrykningsstedet regnet som arbeidstid, og ikke bare som «reisetid». Forskjellen består i at «reisetid» primært kompenseres med avspasering og eventuelt lønn, mens «arbeidstid» potensielt gir krav på overtidsbetaling, og dessuten beskyttes av hviletidsbestemmelsene.
Spørsmålet kokte i hovedsak ned til hvorvidt Thue underveis sto «til disposisjon» for arbeidsgiver etter arbeidsmiljølovens paragraf 10-1 (1).
Dissens i Borgarting
Politimannen Thue tapte saken både i Oslo tingrett og i Borgarting lagmannsrett. Lagmannsretten kom under dissens fra én fagkyndig meddommer og én fagdommer til at vilkåret om «til disposisjon» ikke var oppfylt. Da saken ble anket til Høyesterett, ba Høyesterett EFTA-domstolen om en rådgivende uttalelse på tolkningen av «arbeidstid» etter arbeidstidsdirektivet.
Da uttalelsen ble avsagt, var konklusjonen at lagmannsrettens flertall tok feil. EFTA-domstolen skrev:
«Arbeidsgivers forventning om at den ankende part ikke skulle være på sitt faste eller sedvanlige oppmøtested, men snarere i Volda, Sogndal og Årdal på de angitte tidspunkt, beredt til å utføre sine UEH-oppdrag, viser at han under den nødvendige reisetid til og fra de nevnte steder sto til arbeidsgivers disposisjon.»
– Jeg kan ikke se at det foreligger noen særlige grunner til å fravike EFTA-domstolens forståelse av direktivet i dette tilfellet, skriver førstvoterende dommer Wenche Arntzen i mandagens avgjørelse.
Tapet fra underrettene er dermed snudd til en prinsipiell seier i Høyesterett. Men gleden er ikke uten skår.
Ikke medhold i overtid
Høyesterett går nemlig videre til å tolke om tariffavtalen etter dette gir politimannen rett på overtidsbetaling. Og her får politimannen og fagforeningen hans tommelen ned fra fire av de fem dommerne. Høyesterett avviser at det finnes noen automatikk i at reisetid skal kunne regnes som overtid. Bare etter en konkret vurdering av hvilken aktivitet som gjøres under reisen, skal reisetiden kompenseres som overtid. Ellers skal den kompenseres som reisetid, primert time-for-time avspasering.
– Dersom hele reisen i tilfeller som dette, skal regnes som overtid, vil sondringen mellom reisetid og overtid forskyves på en måte som jeg ikke finner dekning for i avtaleverket, skriver Arntzen.
Etter en konkret vurdering kommer deretter retten til at bare én av de tre omtvistede reisene skulle telle som overtid. Dommer Knut H. Kallerud tok dissens på dette punktet, og stemte i favør av arbeidstakeren for alle de tre reisenes del.
Politimannens prosessfullmektig Merete Furesund sier til Rett24 at hennes klient har vunnet på det viktigste punktet.
– Min klient har vunnet frem i hovedspørsmålet: Høyesterett er som ventet kommet til at reisetid er arbeidstid. Så hadde han et tilleggsspørsmål, der han krevde overtidsbetaling for denne arbeidstiden. Der har han bare delvis vunnet frem, og det er på bakgrunn av en konkret vurdering, sier Furusund.
Staten fornøyd
Statens prosessfullmektig, Siri Kristiansen fra Regjeringsadvokaten, mener på sin side at staten har fått medhold i det vesentligste.
– Vi mener at staten her har fått medhold i det vesentlige hva gjelder sakens materielle spørsmål. I tilknytning til arbeidstidsbegrepet følger Høyesterett ikke Thue og PFs anmodning om å uttale at EFTA-domstolens avgjørelse har generell rekkevidde, slik at alle reiser til pålagte oppdrag blir arbeidstid for alle yrkesgrupper innenfor alle sektorer og uavhengig av de konkrete omstendigheter knyttet til reisen. Høyesterett begrenser seg til å fastslå at de fire konkrete reisene vår sak gjelder, er arbeidstid. Dette var partene enige om allerede før hovedforhandlingen i Høyesterett, og dommen gir slik ikke Thue og PF noe mer enn staten allerede hadde erkjent på dette punktet, sier Kristiansen.
Hun mener videre det er særlig viktig at den omstendighet at en reise er arbeidstid etter direktivet, og AMLs vernebestemmelser, ikke i seg selv medfører krav på overtidsbetaling.
