.jpg.jpeg?quality=85)
Saken Høyesterett avgjorde mandag, springer ut av en konflikt i en tomannsbolig i Kristiansand. Den ene halvdelen av eiendommen er eid av to samboere, med 1/4 hver. Den andre halvdelen er eid av den tredje sameieren. Etter flere uenigheter, begjærte de to samboerne sameiet oppløst ved tvangssalg etter sameieloven § 15. Etter en runde på det åpne markedet, var det høyeste budet på 10,5 millioner kroner.
Det var i den påfølgende interne budrunden at prisen gikk til himmels. Da prisen var kommet opp i 13,5 millioner kroner, ombestemte de to samboerne seg. Nå ønsket de heller å tvangsseksjonere eiendommen. Dette er en ordning som kom inn i eierseksjonssloven i 2018, fordi lovgiver mente dette ofte ville være et bedre alternativ enn tvangssalg.
Absurde størrelser
Som begrunnelse uttalte de blant annet at «[p]risen på eiendommen har nådd absurde størrelser og saksøker opplever at saksøkte byr opp eiendommen fordi de antar at saksøker er villig til/nødt til å by over dem for å sikre sitt hjem», ifølge lagmannsrettens referat.
Den tredje sameieren motsatte seg heving av tvangssalget, og anførte at de to andre ikke ensidig kunne trekke begjæringen på dette stadiet av saken. Dette fikk hun fullt medhold i i både tingretten og lagmannsretten. Agder lagmannsrett skrev:
«Om den som begjærte oppløsning ensidig skulle kunne stanse prosessen ved å begjære saken hevet på dette trinnet om utfallet ikke går i hans retning, ville det gi ham en urimelig og ubegrunnet fordel.»
Opphever
Nå har Høyesterett altså behandlet saken i avdeling, og kommet til motsatt resultat. Retten mener man i et tilfelle som dette skal forholde seg til hovedregelen, nemlig at den som reiser en sak til enhver tid kan droppe den. Høyesterett skriver:
«Som både tingretten og lagmannsretten har vært inne på i saken her, kan det gi den som har krevd sameiet oppløst en fordel dersom han på grunn av posisjonen som saksøker, ensidig kan avslutte tvangssalget for eksempel fordi prisen har blitt for høy. At en sak kan tenkes reist, og trukket, ut fra slike grunner – eller andre spekulasjonspregede motiver – er imidlertid ikke noe særegent for denne sakstypen. Det kan dessuten lett tenkes andre, og mer tungtveiende, grunner til at en saksøker ønsker å avslutte en sak om tvangsoppløsning, for eksempel en plutselig svingning i eiendomsmarkedet eller en uventet endring i saksøkerens familie- eller arbeidssituasjon. Som i andre tvangssaker kan det altså være mange grunner til at en saksøker ønsker å stanse forfølgningen. Jeg kan ikke se at tvangsoppløsning av sameier skiller seg så markert fra andre tvangssaker at det av den grunn bør gjøres unntak fra disposisjonsprinsippet.»
Seksjonering får forrang
Dernest oppstår spørsmålet om hva som skal skje dersom én sameier krever seksjonering, mens en annen krever tvangssalg. Dette løser Høyesterett i et obiter dictum, og skriver:
«Den någjeldende § 9 i eierseksjonsloven trådte i kraft i 2018. Det finnes altså et nokså nylig lovfestet alternativ til tvangsoppløsning som er utformet nettopp med tanke på et slikt boligsameie som i saken her. Det fremgår av det jeg har sitert fra forarbeidene at lovgiveren mener at for boligsameier er seksjonering en bedre løsning enn oppløsning. Mot denne bakgrunnen mener jeg at utgangspunktet bør være at krav om seksjonering av et boligsameie i utgangspunktet skal gis forrang fremfor tvangsoppløsning av sameiet (...)».
– Vi tar kjennelsen fra Høyesterett til etterretning, og avventer tingrettens videre behandling av saken, herunder behandling av de gjenstående begjæringer om inntreden i tvangssalget og seksjonering, sier advokat Yngve Andersen, som har representert kvinnen som motsatte seg heving av tvangsoppløsningen.
Avgjørelsen finner du her.
.jpg.jpeg?quality=85)