Saken Høyesterett nylig avgjorde har utspring i en betaling fra entreprenøren M3 Anlegg. Betalingen ble gjort drøye to måneder før selskapet meldte oppbud.

Da borevisor fikk kunnskap om betalingen, som var på 10 millioner kroner, gikk det noen måneder før han orienterte bostyret om betalingen. Spørsmålet for Høyesterett har vært om fristen for omstøtelse begynte å løpe når revisoren fikk kunnskap om betalingen, eller da han orienterte bostyret.

Dekningsloven foreskriver at retten til å kreve omstøtelse foreldes tidligst seks måneder fra det tidspunkt da «boet» fikk kjennskap til de omstendigheter som ligger til grunn for kravet om omstøtelse. Temaet er altså om borevisors kjennskap skal identifiseres med boets kjennskap.

Boet må ta risikoen

Både tingrett og lagmannsrett la til grunn at boet ikke kan identifiseres med revisoren, og at omstøtelse derfor var mulig. Høyesterett mener imidlertid at revisorens sentrale medhjelperrolle gjør at hans rolle må kunne identifiseres med bostyrets. 

Førstvoterende Borgar Høgetveit Berg skriver:

«Oppgjersomsynet er det berande elementet bak reglane om forelding. Når foreldingsfristen, som her, er kortare enn dei vanlege foreldingsfristane, har lovgjevaren vektlagt dette momentet ytterlegare. Overfor medkontrahentar, som er verna av den kortare omstøytingsfristen, vil det kunne verke tilfeldig at rettsstillinga er avhengig av korleis buet har organisert arbeidet. Medkontrahentar vil ha ei rettkomen interesse i forelding utan omsyn til om dei har gjeve opplysningar til burevisoren eller ikkje. Ut frå omsyna bak regelen er det ikkje naturleg at medkontrahentane skal ha risikoen for den interne arbeidsfordelinga og arbeidsflyten mellom bustyraren og burevisoren. Omsynet til medkontrahentane talar for at burevisoren må identifiserast med buet etter dekningslova § 5-15 fyrste ledd tredje punktum.»

Boet argumenterte med at identifikasjon vil gjøre boet ansvarlig for eventuelle mangler ved borevisorens arbeid, typisk ved at borevisor glemmer å varsle bostyret om krav som kan omstøtes. Dette mener Høyesterett er en risiko boet må bære:

«Eg legg ikkje stor vekt på denne innvendinga. Dersom revisoren har forsømt seg ved manglande undersøkingar – eller manglande oppfølging og overføring av kunnskap til buet – vil revisoren etter omstenda kunne vera ansvarleg for tap buet har som følgje av dette.»

Profesjonsansvar i utvikling

Jacob Sverdrup Bjønness-Jacobsen, som representerte mottakeren av den omstridte betalingen, mener avgjørelsen føyer seg inn i en rekke saker der Høyesterett vektlegger profesjonsansvaret.

– Jeg synes å se en linje i Høyesteretts praksis de senere årene, der tillitsvalgtes, ansattes og rådgiveres ansvar overfor selskaper og andre juridiske subjekter blir tydeliggjort. Det har vi sett i flere saker, ikke minst i saker om styreansvar. I dette tilfellet er det borevisor som påtar seg en oppgave for boet. Oppgaven er nettopp å undersøke om det finnes slike krav som det her er snakk om. Høyesterett viser til at borevisor kan bli ansvarlig overfor boet og dermed kreditorfellesskapet. Dommen bekrefter at boets organer har en aktivitetsplikt, og den påminnelsen er ganske nyttig for alle som er involvert i denne typen konkursjuss.

– Vil du si at Høyesterett over tid har skjerpet det individuelle ansvaret for personer som opptrer på vegne av selskaper eller lignende?

– Kanskje ikke nødvendigvis skjerpet, men tydeliggjort. Og når grensene blir tydeligere, blir ansvarssituasjonene mer forutberegnelige for alle involverte. I saker om ansvar for styremedlemmer og ulike rådgivere gis det rom for enkeltpersoners forsvarlige vurdering og konkrete skjønn. Ansvar krever jo en form for skyld. I konkurssaker som den Høyesterett nå har behandlet er det hvertfall klart at foreldelsesfristen i dekningsloven ikke er noe problem dersom boet, bostyrer og borevisor forvalter kreditorens interesser forsvarlig og aktsomt.

Han mener saken viser hvor krevende arbeidet med fristspørsmål kan være.

– Fristbestemmelsen i dekningsloven er noe som alle som driver med konkursbehandling er seg bevisst. Saken er et eksempel på at jussen i foreldelsesretten ikke alltid er innlysende, og det til tross for at det i dette tilfellet dreier seg om en helt grunnleggende regel for konkursjurister, sier Bjønness-Jacobsen