Som ekspert bosatt i Oslo og født på det nå nedleggingstruete Ullevål sykehus, vil jeg her forsøke å komme med noen perspektiver på den siste utviklingen i domstolsreformen:

Norge har fortsatt svært mange domstoler i første og andre instans. Faktisk tør jeg påstå at vi har verdens mest desentraliserte domstoler.

Domstolkommisjonens forslag til struktur var ikke radikalt sett i forhold til hvordan resten av samfunnet organiseres. Verden, inkludert advokatene, spesialiseres. Folk har andre forventinger til kvalitet og effektivitet. Juss internasjonaliseres. Domstolene må tilpasse seg denne utviklingen eller bli irrelevante. Den gamle organiseringen var ikke bare ineffektiv, den gjorde det umulig å møte samfunnets forventinger til domstolene. Dette var bærende for Domstolkommisjonens vurderinger i NOU 2019: 17.

Sammenliknet med andre offentlige virksomheter, i hele spekteret fra helseforetakene som vil legge ned Ullevål og til alle nemndene politikerne oppretter og som konkurrerer med domstolene om å løse tvister, var forslaget til ny struktur distriktsvennlig. Disse nemndene plasseres utelukkende i de største byene, og deres fremvekst har i motsetning til domstolsreformen medført en tydelig sentralisering av tvisteløsningen i landet.

Det samme gjelder når man sammenlikner med domstoler i andre land, inkludert våre naboer og stort sett hele Europa. Langt borte finnes også et illustrerende eksempel. New Zealand, som likner oss en del i befolkning og geografi, gikk i sin reform fra 60 til 1 tingrett, men med mange rettssteder. Begrunnelsen var å styrke kvaliteten og sikre tilgjengeligheten.

Bedre organisering av domstolene, med større kretser og færre ledere, er en internasjonal trend for å møte grunnleggende endringer i samfunnene våre. Det gjelder å sikre domstolens relevans. Litt pompøst sagt handler det om fremtidens rettsstat. Det er avgjørende at domstolene, med sin uavhengighet, åpenhet og rettferdige saksbehandling, er samfunnets foretrukne konfliktløser.

Domstolene skal være en garantist for rettssikkerhet. I møte med teknologi, endringer i forvaltningen, i befolkningen og ikke minst i næringslivet. Da må de organiseres slik at de kan føre kontroll med resten av staten, hindre vilkårlighet og sikre reelt gjennomslag for lovene gitt av politikerne folk flest har valgt.

Mye kan sies om regjeringens Solbergs håndtering av justisfeltet. Men den reformen tidligere statsråd Mæland la frem for Stortinget var utvilsomt et svært balansert kompromiss. Ingen tinghus ble lagt ned, men kun en begrenset del av gevinstene som begrunnet reform ble realisert.

På et vis var det kanskje roten til dagens ulykke. Det er ikke mer distriktspolitikk å hente ut i domstolene, unntatt å tilsette nye toppledere som skal lede seg selv. Og de negative virkningene av reversering er åpenbare. Forhandlingene med SV om et kompromiss kommer derfor til å bli krevende.

At domstolene politiseres på denne måten, har jeg et noe ambivalent forhold til. Domstolene bør ikke gjøres til en politisk slagmark. I vår politiske kultur er likevel struktur et spørsmål av allmennpolitisk karakter. Hensynet til uavhengighet er heller ikke førende for hvor mange rettskretser vi skal ha. I tillegg trenger domstolene at politikerne interesserer seg for rettssystemet.

Men det er viktigere ting å diskutere enn gjentatte omkamper om struktur. For eksempel Domstolkommisjonens siste utredning, om blant annet domstolenes funksjon og rolle. Eller at folk ikke har reell tilgang på domstoler grunnet eskalerende advokatkostnader og en illusorisk ordning med fri rettshjelp. For ikke å glemme lyd og bilde-opptak nå snart femten år etter at tvisteloven trådte i kraft.

Det er mye å ta tak i. Men en positiv virkning av debatten er i det minste at flere nå virker å forstå forskjellen på en rettskrets og et rettssted. Dette skillet var et av hovedgrepene til Domstolkommisjonen, som bestod av vanlige og uvanlige folk fra hele landet. Politikerne har også i økende grad tatt det inn over seg. Og en følge av den politiske behandlingen av kommisjonens forslag var at domstolloven ble endret, slik at endringer i strukturen må forankres i Stortinget. Det skyldes i stor grad kritikken Senterpartiet ved dagens statsråd stod i spissen for. Derfor må regjeringen nå søke støtte i Stortinget. Så langt har den ikke flertall for revers, og SV, som er på vippen, har uttrykt skepsis.

Kanskje er justisministerens siste uttalelser også et tegn på at hun ser at regjeringen ikke vil få flertall for full reversering, og at SP har behov for å tydeliggjøre sin primærpolitikk. Imens venter alminnelige dommere i spenning trygt plassert i de samme tinghusene som før reformen. Hvor vi tidvis møter de vanlige advokatene. Men sjeldent folk flest. De tvister dessverre stadig mindre i retten. Og når de først anlegger sak, stopper den ofte i en sentralisert nemnd.