Vi må ha en ny petroleumsskattelov nå!

Norge må oppfylle løftet fra Glasgow 2021 og fjerne subsidiene i petroleumsskatteloven. Det vil øke statens inntekter med opptil 300 milliarder i året de neste årene.

Den norske utakten i klimapolitikken blir stadig tydeligere. FNs klimapanel utga nylig en rapport med den talende tittelen «The Closing Window – crisis calls for rapid transformation of societies». Den viser at vi går mot en global temperaturøkning på 2,8 grader, som reduseres til 2,6 grader dersom statene oppfyller nåværende planer. Et budskap er – som fra energibyrået IAE – at verden snarest må legge om til fornybar energi.

I Norge dominerer andre røster. For noen er Ukrainakrigen en økonomisk velsignelse og argument for satsing på påstått klimavennlig norsk olje- og gass. Enkelte gir «grønn omstilling» skyld for energikrisen, men det er å snu saken på hodet: Verdens avhengighet av fossile brensel skyldes ikke at det er investert for lite i slike og for mye i grønne energikilder, for å si det mildt.

Norske myndigheter vil ha nasjonale utslippskutt på 55% innen 2030, men er i ferd med å godkjenne prosjekter for utvikling av nye olje- og gassfelter som skal stå ferdig om 2-8 år og produsere i flere tiår. Det som innad vinnes for klimaet, skal utad tapes, multiplisert med 20.

Dette vil bety investeringer på mer enn 700 milliarder, i tillegg til store beløp til leting og prøveboring i områder bransjen håper å utvikle etter 2030 og drive til 2060. Det aller meste av kapitalen vil komme fra staten.

Som jeg har utdypet i en artikkel i Lov og Rett 2022/8, er dagens anlegg på sokkelen bygget med statlige kapitalbidrag på mellom 88 og 91 prosent, avhengig av når de stod ferdig. Det kan gis gode argumenter for at det kun er investeringsandelen som teller, men dersom vi er snille og justerer for at staten «bare» tok ansvar for 78% av selskapenes løpende kostnader, var statens samlede kapitalandel 84-85%. Statens overskuddsandel er som kjent 78% (skattesatsen). Det betyr at oljeselskapene ikke betaler skatt – statens del av overskuddet er kapitalavkastning, og altså mindre enn staten skulle hatt etter vanlige forretningsprinsipper. Oljenæringen subsidieres.

Forklaringen er at grunnrenteskatter ikke er vanlige skatter, men partnerskapskonstruksjoner der staten garanterer for eller stiller med risikokapital. Dette har mange som ellers skjønner seg på juss og finans ikke forstått, men Finansdepartementet tar nå bladet fra munnen i et høringsnotat 28. september 2022, der man (side 17) forklarer grunnrenteskatten på havbruk:

«Med en nøytral grunnrenteskatt fungerer staten som en passiv partner i selskapenes investeringer. Staten skyter inn en andel av investeringskostnaden tilsvarende skattesatsen, samtidig som den trekker inn en tilsvarende andel av de fremtidige nettoinntektene som investeringen gir Tydeligst er dette om grunnrenteskatten utformes som en kontantstrømskatt, med umiddelbare fradrag for alle kostnader, også investeringskostnader. Selskapene må være sikre på å kunne utnytte alle fradrag. Prosjektet kan da sies å være delt i én del til staten (tilsvarende skattesatsen) og én del til selskapet (eierne). Staten tar en symmetrisk del av kostnader og inntekter uavhengig av om investeringen blir lønnsom eller ulønnsom (..).»

Petroleumsnæringens grunnrenteskatt er ikke symmetrisk, på grunn av friinntekten. Regjeringen foreslår å redusere den med 1/3, SV vil fjerne den. Men det kreves mer radikale grep for å få nøytralitet i dagens regime.

Norge har mange klimaskeptikere, men jeg velger å tro at det også er mange som vil ha grønn omstilling. Et kompromissforslag burde være at staten fjerner subsidiene av oljenæringen, slik vi har lovet: På Klimatoppmøtet i Glasgow i 2021 var Norge ett av landene som lovet å fase ut “ineffektive» subsidier av fossil energi innen 2022. Det gir åpning for sosiale støtteordninger, men «partnerskapet» etter petroleumsskatteloven kvalifiserer ikke som det.

Skal de direkte subsidiene bort, må skattesatsen for dagens felt øke til 83-85% for å matche statens kapitalandel da de ble utbygget. Den må øke til 87-88 % for fjerne den indirekte subsidien og gi 22% selskapsskatt på linje med andre selskaper. Norsk Petroleums anslag indikerer at oljeselskapene vil få overskudd på ca. 900 og 1130 milliarder i 2022 og 2023 (før fradrag for nye investeringer). Disse subsidiene tilsvarer da 90 milliarder i 2022 og 110 milliarder i 2023.

Vanlig selskapsskatt kompenserer ikke for at oljeselskapene får utvinne fellesskapets olje- og gassressurser. En skattesats på eksempelvis 94 % tilsvarer 62 % av selskapenes rettmessige overskuddsandel og vil gi ytterligere 54 og 66 milliarder i statsinntekter i 2022 og 2023. Det kan fremstå som «tøff kost» for noen, men i kroner og øre beholder oljeselskapene fortsatt mer enn de planla disse prosjektene for, før Ukraina-krigen. Regjeringen har som kjent foreslått å innføre nye grunnrenteskatter på 40 og 45 % (pluss 22 % selskapsskatt) for andre næringer som har båret hele investeringsansvaret, der den «statlige partneren» melder seg på først når det skal høstes.

For nye feltutbygginger må oljeselskapene ta det fulle kapitalansvaret under et normalt skatteregime der staten ikke påtar seg halerisikoen gjennom kontantstrømprinsipper, refusjonsordninger og avskrivingsgavepakker. Investeringer i anlegg med levetid på 20 år må da avskrives med 1/20 i året fra og med de tas i bruk og gir løpende inntekter å avskrive mot.

Det er slik det er i andre næringer, og sunn fornuft og økonomisk teori – det gir incentiv til bedrifts- og samfunnsmessig lønnsomme prosjekter. Selskapene kan da ikke lenger fortsette investeringssyklusen på statens regning, men må selv reise kapitalen i finansmarkedene. Det vil gi en reell prising av risikoen i fremtidens petroleumsindustri, som er det vi snakker om. Det betyr at de internasjonale reglene og markedsstandardene for å kanalisere kapital i grønn retning kan ha effekt, siden de ikke motarbeides av statlige stimuli.

Det ville øke statens inntekter med ca. 150 milliarder årlig resten av tiåret. Sammen med de sparte subsidiene gir det ledige midler til grønn omstilling – eksempelvis investeringer i fornybar energi innenfor og utenfor landets grenser. Norge må altså ikke tappe oljefondet (eller skattlegge andre næringer og privatpersoner hardere) for å gjøre en innsats for klimaet mens vinduet fortsatt er åpent.