Artikkelforfatterne er medlemmer av Dommerforeningens menneskerettsutvalg

Trump-administrasjonen er i ferd med å angripe rettsstaten i USA. Han straffer advokatfirmaer som tar saker mot hans administrasjon, og han trakasserer dommere når avgjørelsene deres går ham imot. Dommere som setter til side hans presidentordre, trues med riksrett. Strategien er åpenbart å få advokater og dommere til å bøye av og føye seg etter hans oppfatning av Grunnloven og presidentens makt – og han begynner å lykkes.

Spørsmålet er om noe slikt ville kunne skje i Norge?

La oss ta et steg tilbake og se på maktfordelingen i Norge: Vi har ingen president som kan gi presidentordre. Men også den norske regjeringen har fullmakter av stor betydning. I krisetider kan fullmaktene være enda videre. Og en regjering med flertallsmakt på Stortinget har stort armslag til å fastsette budsjett, lover og forskrifter for å gjennomføre sin politikk.

Mindretallets beskyttelse

Vi har heller ikke hatt ett parti med flertall på Stortinget på mange år, og vårt flerpartisystem virker antageligvis disiplinerende på de ekstreme kreftene som måtte finnes. Men vi vet at rettsstaten og demokratiene i dag først og fremst svekkes av krefter som vinner flertall i valg. En flertallsregjering med vilje til å endre Norge, kan gjøre det på kort tid gjennom budsjett- og lovgivningsvedtak, og gjennom å fastsette ulike forskrifter og retningslinjer for forvaltningen. Det har vi sett flere eksempler på i land som har gått i mer autoritære retninger. Mindretallets beskyttelse ligger – i siste instans – i de rettighetene som finnes i Grunnloven, og i domstoler som håndhever dem.

Vi har i utgangspunktet god beskyttelse av domstoler i Norge, gjennom Grunnlovens bestemmelser som sikrer deres uavhengighet. Det kreves 2/3 flertall på Stortinget for å endre Grunnloven. Vi har også i utgangspunktet en god beskyttelse i de menneskerettskonvensjonene som er inkorporert i norsk rett med forrang foran annen lovgivning. Men menneskerettsloven er også bare en lov, og forrangsbestemmelsen kan endres med simpelt flertall i stortinget, eller – muligens – av regjeringen på grunnlag av beredskapslovgivningen. Uansett skal Grunnloven og menneskerettskonvensjoner tolkes, og en del av oppskriften på å destabilisere et demokrati, er å utfordre grunnlovens beskyttelse på bred front, samtidig som domstolenes stilling svekkes på ulike måter.

Er det tenkelig?

«Den største trusselen mot rettsstaten er når de som styrer, definerer samfunnet som truet», sa Hans Petter Graver i 2021.  Bakgrunnen da var de raske og dramatiske endringene vi opplevde under Korona-krisen. Regjeringen fattet inngripende smittevernregler som folk flest aksepterte, selv om det rettslige grunnlaget ofte kunne diskuteres. Inngrepene under Korona-krisen kom ikke fra en regjering med autokratiske ambisjoner, men erfaringene er likevel nyttige når man skal vurdere motstandskraften til rettsstaten.

NAV-skandalen var på sin side et eksempel på et sterkt politisk press som bidro til å tolke regelverket på en bestemt måte, og som antageligvis preget rettsanvendelsen og mangelen på grundighet i kontrollen. Eirik Holmøyvik har i innlegget «EØS-skandale eller rettsstatsskandale?» påpekt at det ikke er sikkert at det var mangel på kunnskap om EØS-retten som var hovedårsaken til at det gikk galt.

«Den norske lydigheten mot myndighetene, er en stor sårbarhet i den norske rettsstaten» har Hans Petter Graver uttalt. Dette er sterke ord, men minner oss om at det ligger en risiko i vårt tillitsbaserte forhold til myndighetene. Tilliten kan misbrukes av autoritære krefter. Motstandskraften i rettsstaten er avhengig av at vi klarer å identifisere når tilliten misbrukes.

Så tilbake til spørsmålet som ble stilt innledningsvis: Er det tenkelig at vi i Norge kan oppleve en regjering som vil utfordre rettsstaten slik vi nå ser i USA? Sikkert ikke helt på samme måte: men trakassering og trusler mot dommere kan erstattes med et repressivt disiplinærregime, uholdbare arbeidsvilkår eller større kontroll over utnevning av dommere. Utviklingen i USA er først og fremst et skremmende eksempel på at rettsstaten og domstolene er særlig utsatt når autoritære krefter er på fremmarsj – nettopp fordi det er domstolene og demokratiske grunnlover som står i veien for de autokratiske prosjektene. Verden er i forandring, og antidemokratiske krefter styrker seg også i Europa – for øvrig støttet av dagens ledere i USA. Det er naivt å tro at ikke også Norge kan bli testet på om vi klarer å holde fast i våre grunnleggende verdier.

Om vi skal lære noe av de raske omveltningene som skjer i USA nå, så er det at vi bør ruste opp våre institusjoner slik at de kan stå opp mot antidemokratisk og ukonstitusjonell maktmisbruk.

Ennå tid

Rettsstaten trenger uavhengige dommere og advokater. Noen må ta sakene til domstolene om man skal få prøvd dem. Vi må ha flinke, innsiktsfulle og modige advokater, som tar saker til domstolene når grunnleggende verdier står på spill.

Advokatforeningen har flere ganger etterlyst at det opprettes en uavhengig rettsstatskommisjon – at det gjøres en «helsesjekk» av den norske rettsstaten. Tanken er at vi ikke kan ta rettsstaten for gitt, og at vi heller ikke kan slå oss til ro med å si at det hittil har gått bra. Vedlikehold av rettsstaten, og innsatsen for å opprettholde og styrke oppslutningen om den, er et kontinuerlig arbeid.

I påvente av at det skal settes ned en offentlig kommisjon, har Advokatforeningen tatt initiativet til at sivilsamfunnet har laget en egen rettsstatsmelding. Kanskje det er på tide å få en offentlig kommisjon nå – mens det ennå er tid?