Når Iver Huitfeldt i en kommentar både slår fast at dagens ruspolitikk ikke er mislykket, at rusreformen bør deles i to (en del for tunge rusavhengige og en del for "fest- og rekreasjonsbrukere") og at straffetrusselen for bruk og besittelse av små mengder ulovlige rusmidler bør bestå, begrunner han egentlig ikke hvorfor. Bortsett fra noe usammenhengende resonnementer om å opprettholde det ulovlige narkotikamarkedet og at det ikke blomstrer uten omkostninger.

Det er merkelig at en lang offentlig utredning skrevet av en bredt sammensatt gruppe mennesker med fagbakgrunn kan avfeies med setninger som "Hva vet våre reformturister om virkeligheten i Portugal?" (utredningens kapittel om situasjonen i Portugal er på 29 A4-sider), spørsmål om det er trakassering hvis serveringssteder kaster ut åpent rusbrukende gjester på Aker brygge (hva slags spørsmål er dette egentlig), eller sammenligninger mellom fartsovertredelser "og annen kriminalitet" med rusbruk.

Det er faktisk vanskelig å forstå at en person som har 40 års erfaring fra strafferettspleien kan beskrive at sosialpolitikk er "sløseri med ressurser" overfor enkelte. De som har jobb og lever et vanlig liv, tilsynelatende uten avhengighetsproblemer, hvorfor er kriminalpolitikk og ressursbruken til politiet da bedre for dem? Huitfeldt skriver selv at de "ikke er motivert for å slutte med det de ser som en positiv opplevelse i hverdagen". Men helt ærlig, hvis disse menneskene ikke slutter med rusbruk i dag til tross for trusselen om straff, virker da dagens ruspolitikk? Er da kriminalpolitikk virkelig løsningen?

Problemet med tenkningen om at straff kan løse rusproblemer er todelt: Dels er det prinsipielt feil. I så fall burde Norge økt straffene kraftig og rusbruken ville forsvunnet av seg selv. Det vet vi at ikke skjer, for det er ikke i dag noen sammenheng mellom straffenivå og bruk av rusmidler. Og dels innebærer det at vi må kriminalisere mennesker for å statuere eksempler for ungdommen. For å sende signaler om at det kan gå galt med deg hvis du prøver deg.

Målet med rusreformen er ikke først og fremst å få ned rusbruken i samfunnet til null. Målet er at flere som i dag blir straffet, skal få hjelp. At unge som prøver rusmidler skal få møte sosial oppfølging heller enn politi og stempelet som "kriminell". At det skal bli lettere å leve uten det stigmaet som i dag ligger i lovverket om det å være rusbruker. Fordi rusbruk faktisk er et sosialt problem som bør løses av nettopp samfunnets sosiale tjenester.

Det er kanskje dette som Huitfeldt kaller et liberalt dilemma (og et flåsete spark mot MDG), men det er ikke verre enn at det er den holdningen vi som samfunn har til narkotika: Vi tar hensyn til de som sliter med alkoholmisbruk samtidig som vi har en erkjennelse av at nordmenn drikker. Vi har bare funnet en skikkelig ramme for å forebygge skadevirkningene av det: Kontrollert salg med klare rammer og begrensninger.

For ulovlige rusmidler er det det som skjer med rusreformen. Vi får en bedre ramme for å forhindre skadene av rus gjennom at rusbrukere blir henvist til hjelp. Historiene fra de som har fortalt om hvordan straff har skadet dem mer enn hjelp taler sitt tydelige språk. Hvis vi skal lytte til politiet, hvorfor skal vi ikke også lytte til dem det gjelder, dem som hele rusreformen handler om å verne om?

Det er enkelt å si at det bør være ulike regler for rusavhengige og for "festbrukere", som Huitfeldt kaller dem. Men hvordan skal de gjennomføres i praksis? Politiet må da bevise at en person fyller den juridiske definisjonen av å være rusavhengig for å slippe straff, og bli sendt til den kommunale oppfølgingstjenesten i stedet. "Politiet har ingen interesse av en «streng» praksis med hensyn til hvem som hører til hvor, ved tvil vil domstolene ikke straffe, men sende til rusomsorgen," skriver han.

Betyr det at i motsetning til i dag så må mennesker som stoppes av politiet mistenkt for rusbruk i fremtiden møte for domstolene? Hva med de som ikke passer i boksen "tung misbruker" eller "fest- og rekreasjonsbrukere" (Huitfeldts egne ord)? Det er lett å slenge seg med sjablongmessige beskrivelser, men dette skal være brukbart for rettssystemet. I tillegg vil en slik todeling gjøre at rusbrukere oppfordres til å fremstå som sykere og verre enn de faktisk er, fordi sykdom gjør at de slipper straff.

Det er de som ønsker en slik todeling som må forklare konkret hvordan den skal se ut, og hvorfor vi bare skal straffe noen og ikke andre. Det gjør ikke Huitfeldt.

Rusreformen er ikke et eksperiment. Den er tvert imot høyst nødvendig. I dag hjelper ruspolitikken verken tunge rusavhengige eller andre som bruker ulovlige rusmidler. Det trenger vi å endre på.