I Aftenposten sto det 19. januar 2021 en artikkel om Ragnar Thorseth, som er tiltalt i en domstol på Grønland for ikke å ha overholdt meldeplikt om hans fartøys posisjon. 

I artikkelen fremgår at Thorseth møtte på videolink fra Sunnmøre tingrett til saken som gikk på Grønland.

I norsk straffeprosess var det før tilpasningene som følge av pandemien, ikke hjemmel for at tiltalte ikke møtte personlig, unntatt i de tilfeller som følger av straffeprosessloven § 281. I tilståelsessaker var det fra 2005 en prøveordning for fjernmøter, jf.  forskrift 21. desember 2005 nr. 1611. 

Fra mars 2020 er vi blitt vant til videoavhør av vitner, sakkyndige, tiltalte og parter i utstrakt grad. Når det gjelder tiltalte i straffesaker, er hjemmelen for dette kommet gjennom det midlertidige regelverket om tilpasninger i prosessregelverket som følge av pandemien – først forskriften og deretter covid-loven med forlengelser.

I norsk internrett er det ikke tvilsomt at det nå er hjemmel for at en tiltalt møter gjennom fjernmøteteknologi, jf. covid-loven § 3. Forutsetningen for dette er at det er nødvendig og ubetenkelig, og i straffesaker skal det «særlig legges vekt på sakens karakter og siktedes rettigheter, og siktede skal sikres adgang til fortrolig kommunikasjon med sin forsvarer under møtet».

Spørsmålet om avhør av en tiltalt som befinner seg i utlandet, eller en tiltalt i Norge som skal møte i en utenlandsk domstol ved hjelp av fjernmøteteknologi, synes imidlertid ikke berørt i covid-loven. Dette reiser andre spørsmål, herunder ikke minst folkerettslige suverenitetsspørsmål. Se til illustrasjon merknadene på lovdata.no til straffeprosessloven  § 109 a.

Avhør av vitner og sakkyndige som befinner seg i Norge til bruk i straffesak i fremmed stat er internrettslig regulert i utleveringsloven § 24 a. Bestemmelsen omhandler nettopp vitner og sakkyndige, jf. bestemmelsen nr. 1. I forarbeidene, Prop.97 LS (2011-2012) heter det:

«Departementet opprettholder den tidligere vurderingen og forslagene til erklæringer til 2000-konvensjonen og Annen tilleggsprotokoll om at Norge ikke tillater avhør av siktede og tiltalte ved bruk av videokonferanse. Forslaget til ny bestemmelse i utleveringsloven § 24 a tydeliggjør de regler som skal gjelde for avhør ved video- og telefonkonferanse etter konvensjonsforpliktelsene.»

Den tidligere vurderingen departementet her viser til, er sitert noen avsnitt over i samme dokument, og det heter:

«Siden 2005 har man hatt en prøveordning med fjernmøte i straffesaker (jf. forskrift 21. desember 2005 nr. 1611), hvor det er adgang til å pådømme tilståelsessaker som fjernmøte under forutsetning av at siktede samtykker og at retten finner det ubetenkelig. Ellers er fjernavhør i straffesaker kun aktuelt for vitner og sakkyndige jf. straffeprosessloven §§ 109 a og 149 a. Reglene gir ikke adgang til fjernavhør av den tiltalte, jf.  Rt-1996-845 .

For at siktede/tiltalte skal kunne avhøres i samsvar med konvensjonen og protokollen, kreves det således lovendringer. De nødvendige endringer vil lett kunne reise vanskelige prinsipielle spørsmål»

I alle fall frem til de midlertidige reglene som følge av Covid-pandemien synes det klart at det ikke var anledning til å foreta fjernmøte fra Norge til bruk i fremmed stats straffesak.

Covid-loven gir heller ikke hjemmel for dette. Loven har et eget kapittel om internasjonalt rettslig samarbeid, men kapittelet omhandler kun elektronisk kommunikasjon i forbindelse med utleveringsbegjæringer og rettsanmodninger.

Når departementet tidligere har tatt uttrykkelig avstand fra at avhør av siktede og tiltalte ved bruk av videokonferanse, og det ikke er gjort unntak fra dette i kapittelet om internasjonalt rettslig samarbeid, er det neppe hjemmel for slikt videoavhør som Sunnmøre tingrett har foretatt til Grønland.

Om dette har noen konsekvenser for Thorsets stilling i grønlandske straffesaken har jeg ingen formening om. Trolig ville det neppe være en saksbehandlingsfeil som kan ha hatt virkning for dommens innhold om situasjonen var motsatt.

Det ser ut til å ha vært tilfellet i Agder lagmannsretts dom i sak 20-132139AST-ALAG, avsagt 25. januar 2021. Saken gjaldt brudd på luftfartsloven, ved at en tekniker hadde promille mens han utførte arbeid på et fly tilhørende et ungarsk flyselskap. Teknikeren er bosatt i Ungarn, og det fremgår av dommen at han fulgte straffesaken via videolink derfra, noe han hadde samtykket til.

Etter de opplysninger vi har mottatt i Borgarting, er Ungarn blant de land som ikke godtar videoavhør (eller telefonavhør) til norsk domstol, heller ikke om vitnet/siktede avhøres fra norsk ambassade der, og heller ikke om det er sendt rettsanmodning.

Jeg vil anta at det er en saksbehandlingsfeil om vi avhører vitner eller siktede over video der dette ikke godtas av hensyn til suverenitetsprinsippet, og hvor ikke statene har avtalt eller samtykket i det konkrete tilfellet. Men virkning for dommens innhold, jf. straffeprosessloven § 343, har det neppe. Saken blir jo bedre opplyst enn den ellers ville vært.

Saken i Agder var en straffutmålingsanke, der siktedes tilstedeværelse ikke nødvendigvis er påkrevd, jf. straffeprosessloven § 336.