Etter høringen om rusreform i Stortinget den 16. mars har det oppstått debatt om tvangsmiddelbruk mot rusbrukere som blir tatt med mindre kvanta narkotika. Flere har uttrykt bekymring for at rusreformen vil frata politiet det nødvendige rettsgrunnlaget til å forfølge bakmenn. Andre stiller spørsmål ved om politiet har drevet ulovlig ransaking mot rusbrukere i årevis.

I en kronikk i Aftenposten 31. mars ga vi og tre andre kolleger ved Politihøgskolen vår støtte til rusreformen. Vi ønsker nå å utdype vårt syn på spørsmål som er reist rundt ransaking av rusbrukere.

Det ene spørsmålet er hvilken adgang politiet har til å ransake rusbrukere i dag. Det andre spørsmålet er om rusreformen – hvis den blir vedtatt – vil begrense ransakingsadgangen til hinder for straffeforfølgning av narkotikaens bakmenn.

Adgangen i dag

Bruk av narkotika og kortvarig besittelse av én til to brukerdoser til egenbruk, er i dag straffbart etter legemiddelloven og kan straffes med bot eller fengsel inntil 6 måneder. Erverv blir i praksis konsumert av siktelsen om bruk eller besittelse, og skal som hovedregel ikke opprettes som en egen sak. Hvis besittelsen er ment for salg til andre, regnes den derimot som oppbevaring etter straffelovens strengere regler.

Utgangspunktet er at enhver har rett til respekt for sitt privatliv. Straffeprosessloven gir likevel hjemmel til ransaking av hjem og person, herunder mobiltelefon, på visse vilkår. I tillegg gir politiloven i visse tilfeller hjemmel til visitasjon av personer.

At en person er tatt for bruk eller besittelse av mindre kvanta narkotika, er neppe i seg selv tilstrekkelig til å etablere skjellig grunn til mistanke om at han eller hun er skyldig i oppbevaring av mer narkotika, salg eller innførsel. Det må foreligge andre objektive holdepunkter for slik mistanke før person, bopel eller mobiltelefon kan ransakes.

Dersom politiet vil avdekke straffbare handlinger begått av andre enn besitteren, kan besitterens bolig eller mobiltelefon bare ransakes etter de strenge reglene om tredjemannsransaking. Normalt må det da foreligge særlige grunner til å anta at man vil finne bevis eller ting som kan beslaglegges. Dette er i rettspraksis tolket som et krav om sannsynlighetsovervekt for at ransaking vil avdekke slike bevis.

Ransaking forutsetter altså et relevant etterforskningsmål i form av en uoppklart straffbar handling – såkalte «fisketurer» er ulovlige – og ransakingen må normalt rettes mot den mistankegrunnlaget gjelder. Den som oppbevarer mer narkotika enn det som er naturlig for egen bruk, kan nok – litt avhengig av kontekst – mistenkes for å drive salgsvirksomhet. Politiet finner for eksempel en lapp med skriblerier i besitterens lomme som underbygger at hun også selger narkotika. Her kan politiet i utgangspunktet ransake mobil og bolig. Besittelse som derimot synes å være til egen bruk, gir normalt ikke adgang til slik ransaking.

Videre er det alltid et vilkår at ransakingen ikke utgjør et uforholdsmessig inngrep. Ransaking av hjem og mobiltelefoner er inngripende virkemidler. Særlig kan gjennomsyn av mobiltelefon gi politiet et omfattende innblikk i en persons tanker og private kommunikasjon m.m. Det å gjennomgå mobiltelefonen for «sikkerhets skyld», vil ikke oppfylle kravet til proporsjonalitet. Og dersom mistanken gjelder en ny straffbar handling av liten alvorsgrad, bør politiet utvise varsomhet.

Rusreformens konsekvens for ransaking

Med rusreformen er det foreslått å avkriminalisere bruk, besittelse og erverv av mindre kvanta narkotika til egen bruk. Handlingene skal fortsatt være ulovlige, og det er derfor foreslått en ny regel som utvider politiets adgang til å visitere rusbrukere der det anses overveiende sannsynlig at personen innehar narkotika. Regelen skal sikre politiet adgang til å avdekke ulovlige rusmidler også etter reformen når straffeprosessuelle hjemler mot bruk og besittelse faller bort. Salg, og oppbevaring over terskelverdiene, skal fortsatt være straffbart. Derfor vil sannsynlighetsovervekt for slike forhold være relevante momenter for bruk av tvangsmidler også i fremtiden.

Heller ikke etter rusreformen vil adgangen til å ransake for å identifisere bakmenn, avhenge av om bruk og besittelse kan straffes eller ikke. Spørsmålet vil fortsatt være om det finnes opplysninger som gir skjellig grunn til mistanke om at rusbrukeren har begått straffbare handlinger, eller om de strenge reglene for ransaking av tredjemann er oppfylt.

Dette kan illustreres med et eksempel: Et vitne forteller politiet at han så en dame med rød lue som så ut til å selge narkotika, og at han hørte henne si at hun har mer hjemme. Politiet visiterer damen med rød lue og avdekker ulovlige rusmidler. Politiet har her opplysninger som gir adgang til å ransake bolig og mobil for å avdekke salgsvirksomhet og oppbevaring, selv om det naturligvis ikke er straffbart å bruke rød lue.

Den foreslåtte avkriminaliseringen har etter vårt syn begrenset betydning for politiets adgang til å straffeforfølge bakmenn. Adgangen til tvangsmidler er derfor ikke et overbevisende argument mot rusreformen.