I et brev til Domstoladministrasjonen skriver Advokatforeningen at erfaringene med heldigitale hovedforhandlinger ikke er bare er positive. Man bør derfor tenke seg om før man, etter korona, viderefører en praksis der videomøter er normalt. Foreningen skriver:
«Advokatene har i stor grad hatt positive erfaringer med domstolene under koronapandemien. I en krevende situasjon har domstolene vært flinke til å omstille seg i samråd med rettens aktører. På kort tid har det kommet på plass gode tekniske løsninger og kompetanse til å bruke denne.
Samtidig er tilbakemeldingen fra våre medlemmer at utfordringer fortsatt gjenstår. En gjennomgående erfaring er at rettens verdighet – den høytidelighet og det alvor som oppleves i en rettssal av rettens aktører – ikke i like stor grad gjør seg gjeldende ved bruk av fjernmøter og fjernavhør.»
Bar overkropp
Leder Jon Wessel-Aas mener «verdighet» kanskje er et litt gammeldags uttrykk, men peker på at det er en term som domstolloven benytter.
– Når jeg tenker på hva vi har lagt i begrepet, så er kanskje ikke «verdighet» helt intuitivt, men dette dreier seg om situasjoner som er aktuelle også utenfor pandemien, med vitner og parter på telefon og video.
– Kan du utbrodere litt?
– Det handler jo særlig om den situasjonen der parter og vitner skal forklare seg, der man har gjort noen erfaringer som tyder på at noen kanskje ikke tar den forsikringen man avgir på like stort alvor, som man ville gjort i en rettssal.
– Hva bygger du det på?
– Dette er basert på innspill fra kretsene i foreningen. Det har jo vært eksempler på at vitner har stilt opp på video i bar overkropp. Nå er ikke jeg så opptatt av bekledning i utgangspunktet, men dette opplever man jo ikke i en rettssal. Det er symptomatisk for en holdning, som vi mistenker kan ha noe å gjøre med at det ikke føles like offisielt. Vi har også situasjoner der vi oppdager at parter eller vitner ikke sitter alene, det sitter andre personer i rommet utenfor kamera, som kanskje hjelper til med hva vedkommende skal si. Kanskje er det til og med en annen part i saken, eller et annet vitne. Det er ikke grunnlag for å si at det er gjort av ond vilje, men vi har nå en rekke erfaringer som viser at folk ikke nødvendigvis opptrer, og forklarer seg, som de ville gjort om de sto i retten.
– Så hva blir da budskapet?
– Vi mener den voldsomme erfaringen vi nå på kort tid har fått gjennom de korona-modifiserte reglene for hovedforhandlinger, bør føre til en høyere bevissthet om hvilke typer partner og vitner man skal benytte denne typen teknologi til i fremtiden. Videomøter har jo på mange måter fremstått som effektivt, og det er jo også åpent for video- og telefonforklaringer i de vanlige reglene. Muligheten til å vurdere et vitnes troverdighet er bedre live enn på video, det tror jeg alle kan være enige om. Det er mye lettere se om de har et manuskript, du ser kroppsspråk bedre, og du ser hvem som ellers er i rommet, og at ingen sufflerer. Et spørsmål man kan stille, er om man i større grad skal stille krav til at de som vitner over fjernmøte, skal sitte i et bestemt lokale når de vitner. Enten i et lokalt tinghus, eller på et advokatkontor.
– Det låter som du heller litt kaldt vann i blodet på troen på effektivisering gjennom fjernmøter.
– Ja, det vil jeg nok si. Det er i hvert fall farlig å konkludere nå, med at vi fremover i mye større grad skal belage oss på digitale hovedforhandlinger.
Flere bekymringer
I brevet til Domstoladministrasjonen skriver Advokatforeningen at det etter deres erfaring er svært ulik praksis mellom domstolene når det gjelder terskelen for å benytte fjernmøte.
Foreningen opplever også at domstolene til en viss grad dytter smittevernproblematikken over på advokatkontorene. Særlig trekker de frem at eldre personer som skal vitne digitalt, ofte har behov for teknisk hjelp, og derfor må møte i trange advokatlokaler for å vitne.
Foreningen er også bekymret for hvor lett det er å bryte fotoforbudet i straffesaker som går digitalt.
Les også Ulf Stridbeck: Digitale vitneforklaringer i koronaens tid
