Det er ikke så ofte rettskilder tar til motmæle. Stortingsrepresentant og jurist Sveinung Rotevatn (V) er imidlertid ikke begeistret for rollen han er tildelt i ulvekjennelsen som kom fredag.
Bakgrunnen er at departementet før jul vedtok å skyte inntil 21 ulv. Ulvene holder til i de etablerte ulvesonene, men antall ulv er blitt høyere enn det såkalte bestandsmålet. Departementet skriver i vedtaket:
«Departementet anser at konfliktnivået knyttet til ulvebestanden i en periode har vært betydelig, og at en stor del av konflikten bygger på at den norske delbestanden i en periode har ligget over bestandsmålet.»
Siterer Rotevatn i kjennelsen
Tingretten ga dyrevernerne midlertidig forføyning mot vedtaket, men denne ble altså opphevet før helgen. Et sentralt punkt i drøftelsen er en lovendring fra 2020. Stortinget føyde da til denne setningen i loven om rovdyrforvaltning:
«Det skal ved vurdering av uttak av rovvilt etter første ledd bokstav c legges vekt på om bestandsmål som er vedtatt i Stortinget er nådd.»
Et diskusjonstema er altså om man kan skyte ulven ene og alene fordi bestandsmålet er nådd, eller om det må påvises andre konkrete grunner til at dyrene må skytes. Sveinung Rotevatn (V) var miljøvernminister den gangen. Lagmannsretten skriver blant annet:
«Under debatten i Stortinget uttalte statsråd Rotevatn at "ordlyden i lovendringsforslaget langt på veg reflekterer dagens forvaltingspraksis", og at "praksisen [er] at dei ulike artane vert forvalta så nær dei vedtekne nasjonale bestandsmåla som mogleg". Statsråden understreket likevel at endringen ville "tydeleggjere og stadfeste viktigheita av Stortinget sine vedtekne bestandsmål i forvaltinga" og "tydeleggjere det Stortinget ønskjer, nemleg å føre ein politikk som gjer at vi kan vere i nærleiken av bestandsmåla". Det vises til Stortingstidende (2019–2020) side 4029–4030. Stortingsdebatten for øvrig gir uttrykk for lignende syn.
Selv om oppnådd bestandsmål ikke kan være et selvstendig og i seg selv tilstrekkelig vilkår for uttak, viser forarbeidene til lovendringen altså at stortingsflertallet ønsket å understreke viktigheten av bestandsmålene, nærmere bestemt at rovviltbestandene skal være så nær bestandsmålene som mulig.»
Lagmannsretten skriver videre at Stortinget «ga uttrykk for en klar forventning om at rovviltforvaltningen skal legge betydelig vekt på bestandsmålene».
– Lagmannsretten går feil
Sveinung Rotevatn er ikke enig tolkningen av ham selv.
– Bakgrunnen for lovendringen er en vesentlig del av bildet. Stortinget behandlet ikke bare dette ene forslaget. De behandlet også en rekke andre forslag, som ble nedstemt, og som alle hadde til hensikt å stramme inn ulveforvaltningen gjennom å åpne for mer skyting. Ett av punktene der lagmannsretten går feil, er etter min mening at de ikke ser denne debatten i sammenheng med de øvrige forslagene, sier Rotevatn, etter å ha lest kjennelsen.
– Jeg synes Borgarting drar rekkevidden av den lovendringen vi til slutt endte opp med, alt for langt. Jeg valgte mine ord med omhu i den stortingsdebatten, da jeg sa at lovendringen ville være med på å «tydeliggjøre» viktigheten av bestandsmålet. Det var bevisst at jeg ikke bruke ord som signaliserte at at bestandsmålet skulle gjøres viktigere, eller mer betydningsfullt. Det jeg sa i Stortinget, var at lovendringen kodifiserer gjeldende praksis. Ved å ta det inn i loven så vil systemet bli mer pedagogisk og forståelig. Men det endret ikke rettstilstanden, det var en ren kodifisering, sier Rotevatn.
Drar det for langt
I kjennelsen skriver lagmannsretten at den legger vekt på «særlig at Stortinget i 2020 ga uttrykk for en klar forventning om at rovviltforvaltningen skal legge betydelig vekt på bestandsmålene». I retten argumenterte staten for at «en større ulvebestand enn hva som følger av bestandsmålet, vil forrykke balansen mellom de ulike hensynene som et bredt stortingsflertall har vedtatt».
– Slik jeg ser det, argumenterer regjeringen nå med at ettersom dette vilkåret er lovfestet, så er rettstilstanden endret. Det mener jeg det ikke er grunnlag for i det flertallet bestemte den dagen. Leser man hele referatet, så ser du at Senterpartiet og Frp går til kraftig angrep på flertallet for at det vi vedtok, ikke ville bety noe for praksis. De kritiserer Ap for ikke å ville endre praksis. Jeg oppfatter ikke at Stortinget ønsket å gjøre bestandsmålet til en tyngre faktor i vektingen, sier Rotevatn.
Han mener det ikke er grunnlag for å si at rettstilstanden ble endret gjennom lovvedtaket fra 2020.
– Jeg opplever at retten drar det jeg sa i stortingsdebatten, for langt. Jeg valgte som sagt mine ord med omhu, og sa gjentatte ganger at dette skulle være en kodifisering.
– Balanserer på kanten
Han mener lagmannsretten burde gitt oppsettende virkning, og avventet Høyesteretts behandling i april. Da kommer saken opp basert på et tidligere vedtak om å skyte ulv. Disse vedtakene er blitt en årlig tradisjon.
– Jeg synes det ville vært klokt å vente. Det trengs en avklaring fra Høyesterett her, dette er ikke enkel juss. Forvaltningen balanserer helt på kanten av både norsk lov og internasjonale konvensjoner. Derfor hadde det vært klokt å vente. Jeg synes Borgarting nå egentlig sier at så sant antall ulv er over bestandsmålet, så er det greit å skyte dem. Det mener jeg ikke er i tråd med Bernkovensjonen.
– Nå understreker vel lagmannsretten flere ganger at det ikke alene er tilstrekkelig at antall dyr er over bestandsmålet?
– Ja. Jeg ser det. Men samtidig er det jo ikke påvist noen andre hensyn her. Retten skriver at det ikke lar seg konkretisere hvordan disse dyrene, som knapt nok er blitt observert, bidrar til økt konflikt. Så da er det litt vanskelig å tolke retten på noen annen måte enn at bestandsmålet alene er tilstrekkelig. Dette er jo ulv som man vil felle utelukkende fordi bestanden ligger over bestandsmålet. Det er ikke dokumentert noen form for skader. Mitt syn er at man må påvise en konkret belastning. Jeg synes retten drar dette for langt.
– Det er ikke så ofte en rettskilde, som du jo er i denne sammenhengen, kan kommentere seg selv.
– Jeg kan nok juss til å vite at hva jeg måtte mene nå i ettertid, ikke nødvendigvis har så stor vekt. Men når jeg leser referatet av hva jeg sa den gangen, så mener jeg at jeg har mine ord i behold. Og det er at Borgarting drar det for langt, sier Rotevatn.
.jpg.jpeg?quality=85)
