Det er fire og et halvt år siden den da nesten ferdigutdannede juristen Andreas Sjalg Unneland tok mål av seg til å løfte justispolitikken høyere på SVs agenda. Da han et snaut år senere ble valgt inn på Stortinget, fikk han plass i Stortingets justiskomité.

Les: SV vil løfte justisprofilen: – Rettssikkerheten er i krise

Siden har han hatt en nøkkelposisjon i utformingen av regjeringens justispolitikk, ettersom mindretallsregjeringen Støre alltid er avhengig av støttepartiet SV når budsjettene skal landes.

Nå er det imidlertid slutt, for sist uke kom nyheten om at Unneland bytter rolle. Frem til valget vil han i stedet være SVs finanspolitiske talsperson. 

– Jeg lar jo ikke justisengasjementet ligge igjen i justiskomitéen, jeg tar det med videre, men etter disse årene har jeg jo noen hjertesukk, sier Unneland.

Medias feil

Hjertesukkene Unneland sikter til, handler mye om hvordan lovendringene på straffefeltet har en tendens til å springe ut av høyt profilerte enkelthendelser.

– Her mener jeg media må ta en stor del av ansvaret. Dynamikken er ofte at en forferdelig hendelse har skjedd, og journalisten ringer en politiker og spør «hva vil dere gjøre». Og da blir gjerne den politikeren som uttrykker mest harme, og tar til ordet for hardest tiltak, blir ansett som mest handlekraftig. Slik skapes en dynamikk som oppmuntrer til «tough on crime», og jeg mener det er noe av grunnen til at Norge har økt straffene mest i Norden siste tiåret.

– Er denne dynamikken annerledes i Norge enn i andre land, da?

– Det er i hvert fall en del av forklaringen på at straffenivået økes stykkevis og delt, uten å bli satt i en sammenheng. Ett fengselsår koster en million kroner, og det kan en politiker kaste ut uten å få et eneste spørsmål om det faktisk er den riktige pengebruken.

– Regelen bør bort

En av grunnene til at straffenivået har økt i Norge, er at Stortinget i sin tid vedtok å innføre minstestraff for enkelte lovbrudd. Dette er en ordning som har blitt kritisert av mange de senere årene. Allerede i 2017 sa daværende riksadvokat Tor Aksel Busch her i Rett24 at han mente nivået var blitt for høyt i enkelte saker. Senere tok også høyesterettsdommer Magnus Matningsdal et kraftig oppgjør med regelen.

I 2022 fulgte Straffelovrådet opp med en anbefaling om å fjerne minstestraffen, en anbefaling som fortsatt ligger til behandling i Justisdepartementet. Justisminister Astri Aas-Hansen (Ap) varslet for to uker siden at et nytt lovforslag om den såkalte samtykkeparagrafen skal sendes til Stortinget før påske, og Unneland håper det i den sammenheng også vil komme forslag om å endre minstestraffen.

– Regelen bør bort. Den er uttrykk for en politisk mistillit til domstolene, og jeg er glad for at mange aktører har erkjent at minstestraffer ikke fungerer på sedelighetsfeltet. Regjeringen har jo varslet at det kommer en proposisjon, og jeg håper det vil være mulig å få en en bred enighet om dette på Stortinget, sier Unneland.

– Hvorfor mener du regelen bør bort?

– Minstestraffen har gitt oss en konsentrasjon i straffeutmålingen, der de grovere sakene kanskje ikke straffes strengt nok, mens de mindre grove kanskje straffes for hardt. Men dette er en debatt som må tas med innestemme, for det er utrolig lett å bli misforstått. Flere har pekt på at den høye minstestraffen gjør at enkelte som burde blitt dømt, blir frikjent, fordi retten mener straffen blir for høy.

Han peker på at det særlig for meddommere kan være krevende å skille mellom bevisvurdering og straffutmåling, og at dette kan lede til frifinnelser i en del typiske tilfeller.

– Det vil overraske meg om det ikke kommer et forslag om dette i den varslede proposisjonen, jeg opplever at Stortinget er kommet med en ganske tydelig bestilling, sier Unneland, som mener det er behov for en generell gjennomgang av straffenivået i Norge.

Vil ha straffenivået ned

– Min generelle tilnærming er at det totale straffenivået bør ned. Noe av det som har frustrert meg i justisdebattene her på Stortinget, er at mange politikere ikke forstår at rettssystemet er intrikat system der alt henger sammen med alt. Det er veldig lett å rope på mer penger til politi, uten å tenke på at man da også må styrke påtale, domstolene, og til sist kriminalomsorgen. Å forhandle inn penger til disse i statsbudsjettene har i stor grad blitt SVs rolle disse årene.

– Å kreve mer penger til påtale og advokater er vel ikke noen klassisk SV-sak, må man vel si?

– Det som har vært viktig for meg, er at hva Stortinget vedtar ikke betyr noen ting om folk ikke får tilgang til de rettighetene de blir gitt. Ta rettshjelploven for eksempel. Da jeg kom inn på Stortinget i 2021, hadde ordningen råtnet på rot. Minsteinntekten var statisk, og fri rettshjelp dekket kun 9 prosent av befolkningen. Nå er terskelverdien knyttet til G, og med en dekningsgrad på 33 prosent av befolkningen, Det kan man ikke kalle noe annet enn en revolusjon på rettshjelpsområdet. Det er den viktigste velferdsreformen som færrest vet om, for det er først når du står overfor en sterk motpart, eller staten, at du innser hvor alene du er, om du ikke har noen til hjelpe deg med å navigere.

Blant gjennomslagene Unneland har på skrytelisten etter sin tid i justisbudsjettforhandlinger, finnes blant annet kraftig økning av inntektsgrensen for fri rettshjelp, økning av salærsatsen, mer penger til påtale og domstoler, samt økte bevilgninger til frivillige rettshjelpsorganisasjoner. 

– Jeg blir stadig forundret over hvor lav interessen er for justispolitikk. Den er stort sett sensasjonspreget, i møte med store kriminelle handlinger, og sjelden knyttet til de overordnede prinsipielle spørsmålene. Ungdomskriminaliteten får overdreven oppmerksomhet fordi den har et salgbart fiendebilde, mens vold i hjemmet er et mye større samfunnsproblem, som berører hundretusener. Vi ser jo det at samtlige av de kriminelle ungdommene også opplever vold i hjemmet, så  alt henger sammen, sier Unneland.