I vinter skrev professor ved Universitetet i Bergen Hallvard Haukeland Fredriksen en bekymringsmelding i Lov og Rett. Der advarte han mot det han mente var blitt er en trend blant studenter og nyutdannede, der studentene skrev mer som høyesterettsdommere enn som rettsanvendere.
I den utgaven av Lov og Rett som kom denne uken, får han full støtte fra Marius Emberland. Emberland er mangeårig advokat hos Regjeringsadvokaten, for tiden utredningsleder i Justisdepartementet og sensor på Universitetet i Oslo. Han tiltrer dessuten snart som professor i rettsvitenskap på Handelshøyskolen BI.
Markant økning
I lederartikkelen skriver Emberland:
«Oftere enn før blir rettsregelens innhold konstatert, i stedet for at den følger som resultat av en argumentasjonsrekke i tråd med rettskildeprinsippene. Det gis henvisninger til rettskilder, gjerne også lange sitater fra dem, men leseren blir ikke fortalt hva kandidaten skal bruke stoffet til. Det er en markant økning i henvisninger til juridisk litteratur. I mangel av en klar formidling av rettsregelens innhold, avrundes drøftelsen av de faktiske omstendighetene gjerne med en konklusjon basert på en «helhetsvurdering». Subsumsjonen får dermed preg av kandidatens egne synspunkter på en løsning mer enn å være den siste fasen i en rettsanvendelsesprosess.»
– Mitt hovedpoeng er at jeg tror de fleste sensorer fremdeles mener at kandidater som raskt kommer til den konkrete rettslige problemstillingen, drøfter den med grunnlag i rettskilder og holder seg strengt til dette i besvarelsen, anses å levere de beste prestasjonene. Det er imidlertid så mange som ikke lenger gjør dette, at det blir vanskelig å straffe dem for mye i sensuren.
– Men gir ikke det et godt grunnlag for å skille mellom gode og dårlige kandidater da?
– Jo, men da ville i så fall et veldig stort antall kandidater ligge på et svakere nivå enn de ligger på i dag. Det blir vanskelig å straffe nesten et helt kull for at de ikke gjør det samme som en veldig liten gruppe toppkandidater gjør. Det kan jo ikke være kandidatens feil at så mange skriver på denne måten. Så selv om argumentasjonsstandarden ikke holder det ønskelige nivået, så får de kanskje en C eller til og med en B likevel.
Klipper og limer
Emberland peker på hjelpemidlene som en av årsakene til utviklingen. Studentene har i dag langt oftere eksamener som går over lang tid, med full tilgang til alle rettskilder.
– Jeg tror man har for mange kilder tilgjengelig, og man kan bli fristet til å klippe og lime inn fra Lovdata, og så blir mye av tiden brukt på det. Da bærer besvarelsen mer preg av sitater, referater og deskriptive fremstillinger av stoffet, enn at stoffet brukes til rettslig argumentasjon. For min del synes jeg det er uheldig dersom lærestedene uten nærmere diskusjon går vekk fra tradisjonelle forventninger til hva som kjennetegner god praktisk-juridisk metode, og nærmer seg metodebruk som mer minner om eksamensbesvarelser i enkelte samfunnsvitenskapelige fag.
I artikkelen kritiserer Emberland også universitetene for å bidra til utviklingen. Han skriver:
«Mange fast ansatte undervisere har ingen erfaring med det praktiske rettslivet, men stor interesse for å introdusere såkalte perspektiver på et fag de selv står på utsiden av. Samtidig er underviserne i fåtall blant sensorene. Blir de tilstrekkelig eksponert for det studentene presterer på eksamen? Det virker som om studentenes behov for opplæring i praktisk-juridisk argumentasjon i en verden av nye rammebetingelser er kommet i skyggen av institusjonenes teknologiutvikling, akademisering, internasjonalisering og tverrfaglighet.»
Dekanen i Bergen litt enig
Dekan ved juridisk fakultet i Bergen, professor Karl Harald Søvig, sier han et stykke på vei deler Emberland og Haukeland Fredriksens bekymringer.
– Ting har endret seg, det er det ingen tvil om, både besvarelsene og rettskildetilfanget. Når det er sagt, tror jeg ikke vi skal gå tilbake til slik det var før, der man skrev for hånd uten direkte tilgang til rettskildene. Og jeg tror det er bra med ulike eksamensformer, sier Søvig.
Han spør seg om det kanskje kunne være en idé om man i større grad skulle ta med på vitnemålet hva slags prøvingsform de forskjellige eksamenene har hatt, sånn at arbeidsgiver kan få mer informasjon om bakgrunnen for karakterene.
– Og så har det jo til all tid har vært en bekymring blant jurister om denne generasjonen er like god som den forrige. Men rammebetingelsene er helt annerledes enn før, og vår oppgave som utdanningsinstitusjon er å ruste studentene de til den virkeligheten som finnes i dag. I tillegg kommer at sensorkorpset i gamle dager ofte var personer som hadde vært sensor i flere tiår. Av forskjellige grunner virker det mindre attraktivt å være sensor i dag.
– Sensorene gir seg fortere enn før?
– Jeg har ikke tall på det, men vi kan legge til grunn at rotasjonen i sensorkorpset er høyere i dag.
I artikkelen skriver Emberland:
«Det er et samfunnsoppdrag å utdanne jurister som kan utøve praktisk-juridisk metode. Endringene i måten eksamensoppgaver besvares på, burde gi grunn til bekymring. Jeg sitter ikke med fasit til løsning, men noen grep fremstår umiddelbart nærliggende: Metoden burde stå mer sentralt i de materielle fagene.»
– Jeg er enig i at metode er viktig. Men metoden er mer mangefasettert enn den var før, både teknisk og med hensyn til for eksempel internasjonale rettskilder. Men Emberland reiser spørsmål som jeg synes vi må diskutere overordnet, sier Søvig.
.jpg.jpeg?quality=85)