Regjeringens prioriterings av hvem som skal vaksineres mot covic-19, er rettslig problematisk, hevder Jan Fougner.

Hans argument er at det er arbeidsmiljølovens krav til et «fullt forsvarlig» arbeidsmiljø som gjør prioriteringen problematisk. Ansatte har ikke plikt til å utføre «unødig farlig arbeid», og en arbeidsgiver som «får hånd om en type verneutstyr, som jo dette er, har plikt til å stille dette til disposisjon for sine ansatte under utførelse av farlig arbeid», sier han.

Fougner treffer ikke blink med dette. Resonnementet er for enkelt.

Det er ikke statens ansatt som står i frontlinjen, men helsearbeidere i helseforetak – sykehus – og kommuner. Det er ikke så godt å si at deres arbeidsgivere «får hånd» om vaksiner slik at de får en plikt efter arbeidsmiljøloven til å prioritere egne ansatte i «frontlinjen».

Regjeringen har besluttet (13. oktober) at vaksinasjon mot covid-19 skal organiseres som en del av det nasjonale programmet for vaksinering mot smittsomme sykdommer. Dette er forankret i smittevernlovens § 3-8. Kommunene har plikt til å tilby og gjennomføre vaksinering i samsvar med dette, efter forskriften om nasjonalt vaksinasjonsprogram (smittevernforskriften) § 2.

Da er det nok ikke slik at kommunene kan stille seg fritt til de føringene som ligger til grunn fra statens side for tildeling og bruk av vaksiner. Her strekker ikke arbeidsmiljøloven til, ikke overfor kommunenes egne ansatte, og heller ikke for ansatte hos andre arbeidsgivere – det vil si helseforetakene. At helsearbeidere, særlig de mest utsatte, burde prioriteres høyere, er selvsagt fullt forståelig. Men kompetansen til, og ansvaret for, å fastlegge vaksinasjonsprogrammet ligger på statlig nivå.

Folkehelseinstituttets temaside om ansvarsforhold og organisering av koronavaksinasjonsprogrammet i Norge er nyttig for generelle orientering.