Denne kommentaren er en duplikk til LO-advokat Elisabeth S. Grannes replikk. Les Rett24s gjennomgang av dommen her.

I en kommentar i Rett24 6. mars skriver LO-advokat Elisabeth Grannes at ansiennitetsprinsippet er uendret etter Skanska-dommen. Dette er jeg ikke uten videre uenig i. Derimot er Grannes og jeg muligens uenige i hva ansiennitetsprinsippet innebærer. Her er det mitt inntrykk at Grannes og jeg trekker forskjellige slutninger av Høyesteretts dom i Skanska-saken.

Grannes skriver at det er direkte feil når jeg, i Rett24 5. mars, skriver at «ansiennitet kun skal inngå som ett av flere momenter i en totalbedømmelse av de kriterier arbeidsgiver selv velger». Hun skriver at dette er feil gjengivelse av dommen. Av min kommentar, vil det fremgå at det er min oppfatning av Høyesteretts uttalelser som her kommer til uttrykk. Det er ingen gjengivelse av dommen. Når det er sagt, skriver førstvoterende i avsnitt 32:

«Men samtidig er det klart at arbeidsgiveren også kan basere utvelgelsen på andre kriterier, typisk kvalifikasjoner, faglig dyktighet og kompetanse».

Deretter heter det i avsnitt 61:

«Utvelgelsen må bero på en totalbedømmelse, hvor vil inngå på den ene siden ansiennitetenes og ansiennitetsforskjellenes lengde, og på den andre siden styrken i de kriteriene arbeidsgiveren ellers påberoper seg. Vekten av de sistnevnte kriteriene vil kunne variere etter virksomhetens situasjon og behov».

Det som sies her, er vel ikke mer enn det NHO over tid har hevdet, og som også følger av det forliket LO og NHO inngikk i oktober 2018. (Forliket er gjengitt i avsnitt 42 i Høyesteretts dom.) Av dette forliket går det klart fram at det vil bero på en totalbedømmelse av alle relevante forhold hvilken vekt ansiennitet skal tillegges ved utvelgelsen.

Det er vel ingen som i debatten etter Høyesteretts dom har hevdet at ansiennitet ikke skal vektlegges. I min kommentar skriver jeg at «arbeidsgiver aldri kan la være å ta ansienniteten i betraktning». Når det gjelder hvilken vekt ansiennitet skal tillegges, heter det i avsnitt 47 i dommen:

«Det er derfor vanskelig å utlede av ordlyden at det generelt gjelder en særskilt terskel for å kunne fravike ansiennitetsrekkefølgen. Vekten må avgjøres konkret.»

LO prosederte på at det er en slik generelt formulert terskel, jf avsnitt 60 i dommen. Denne anførselen førte ikke fram. I sin oppsummering skriver førstvoterende i avsnitt 84:

«Det er, etter omstendighetene, saklig å fravike ansiennitetsrekkefølgen ved utvelgelse til oppsigelse uten at forskjellene i kompetanse og dyktighet er vesentlige».

Når dette er sagt, er det dog grunn til å peke på at det meste av det Høyesterett skriver om ansiennitetens betydning i dommen er obiter dictum. Saken ble jo avgjort på annet grunnlag; nemlig mangelfull saksbehandling. Og som vi vet; det er jo Arbeidsretten som har siste ordet når det gjelder tolking av en tariffavtale.

Siste ord er kanskje ikke sagt (eller skrevet)?