Professor Morten Holmboe drøfter i en artikkel på Rett24 om drapsforsøket på William Nygaard kan være foreldet, og konkluderer med at dette er uklart. Diskusjonen er interessant, men i praksis er det ikke tvilsomt at siktelsene som ble tatt ut høsten 2018, få dager før foreldelsesfristen på 25 år gikk ut, hviler på trygg juridisk grunn.

En uenighet mellom fremtredende strafferettsteoretikere, i dette tilfelle professor Johs. Andenæs og tidligere riksadvokat og høyesterettsdommer Georg Fredrik Rieber-Mohn på den ene siden og nylig avgått høyesterettsdommer Magnus Matningsdal på den andre siden, innebærer ikke nødvendigvis at spørsmålet er uklart, så lenge løsningen klart fremgår direkte av lovens ordlyd og system.

Holmboe skriver at påtalemyndigheten må «vurdere om straffansvaret vil være foreldet». Dette er allerede gjort. Kripos, med Riksadvokaten i ryggen, gikk selvsagt grundig gjennom rettskildebildet før siktelsene for forsøk på overlagt drap og bruk av våpenmakt mot betydelige samfunnsinteresser (straffeloven 1902 §§ 233 og 99 A) ble tatt ut i 2018.

At maksimumsstraffen for anslag mot betydelige samfunnsinteresser ble senket fra 21 år til 15 års fengsel ved ikrafttredelsen av straffeloven av 2005, er uten betydning for foreldelsesspørsmålet. Det følger direkte av straffeloven § 86 tredje ledd at den lengste fristen gjelder for alle lovbrudd der forbrytelsene er begått i idealkonkurrens.

Hva er så foreldelsesfristen for forsøkt på overlagt drap? Strafferammen for overlagt drap var og er 21 års fengsel.

Det fulgte av den gamle straffeloven § 51 at forsøk skal straffes mildere enn den fullbyrdede forbrytelse, mens dette under den nye straffeloven kan tas i betraktning ved straffutmålingen. Konsekvensen er at den lengste straffen som kan utmåles for forsøk på overlagt drap etter den gamle straffeloven, er fengsel i 20 år og 11 måneder. Dette innebærer at det fortsatt er foreldelsesfristen på 25 år som kommer til anvendelse, slik Andenæs / Rieber-Mohn konkluderer med i Alminnelig strafferett, 5. utgave side 544.

Magnus Matningsdal argumenterer imidlertid i sin Kommentarutgave til straffeloven 1902, 2. utgave side 438 og 580 for at lengstestraffen ved forsøk er 15 år og at foreldelsesfristen for forsøk på drap dermed er 15 år.

Matningsdals hovedargument er at lengstestraffen for forsøk på drap var 15 år inntil livstidsstraffen ble opphevet i Norge i 1981. Han skriver:

«Det synes da underlig at opphevelse av livstidsstraffen, som på ingen måte hadde som formål å skjerpe straffen, skulle få som konsekvens at strafferammen for forsøk økte med fem år og 11 måneder. Når spørsmålet overhodet ikke er drøftet i forarbeidene, må det derfor kunne legges til grunn at lengstestraffen ved forsøk fortsatt er 15 år.»

Dette er et standpunkt som vanskelig lar seg forene med lovens ordlyd. Det har heller ikke forankring i rettskildene for øvrig. Det forhold at konsekvensen av en lovendring ikke er drøftet i forarbeidene, gir ikke grunnlag for å konkludere med bred penn med at den tidligere lengstestraffen frem til 1981 fortsatt gjelder.  

Løsningen er heller ikke spesielt underlig. Som Nygaard-saken klart viser, kan et overlagt drapsforsøk være like straffverdig som et fullbyrdet drap. Det er derfor heller ikke grunnlag for å konkludere med at endringen i 1981 var utilsiktet, eller at det skulle dreie seg om en ren feil eller tabbe fra lovgivers side at en forsøkshandling kunne straffes strengere enn tidligere da livstidsstraffen ble avskaffet.

På denne bakgrunn er det ikke grunnlag for å konkludere med at rettskildebildet er uklart. Straffansvaret for attentatmennene i Nygaard-saken er ikke foreldet. Det er uheldig om et slikt inntrykk fester seg.

Hvorfor er dette spørsmålet viktig?

Attentatet mot William Nygaard var ikke bare rettet mot ham som person. Det var også et anslag mot ytringsfriheten og et av de alvorligste angrepene mot sentrale, demokratiske verdier i Norge i etterkrigstiden.

Etterforskningen av saken er aktiv. For to uker siden publiserte NRK opplysninger om at en tidligere førstesekretær ved den iranske ambassaden i Oslo og en navngitt libaneser er siktet etter attentatet.

Det er viktig å opprettholde fokuset på at politiet og påtalemyndigheten tar riktige, operasjonelle grep for å sikre oppklaring av saken, og for øvrig at saken får en korrekt strafferettslig behandling.

Både for Norge og for det internasjonale samfunnet er det maktpåliggende å sikre at internasjonal statsterrorisme ikke reelt sett møtes med straffrihet. En internasjonal etterlysning og arrestordre vil sikre at siktede personer ikke kan krysse landegrenser uten å risikere pågripelse, fengsling og utlevering til Norge. Da vil norske domstoler få det avgjørende ord, også i spørsmålet om foreldelse.