– Du skal altså ikke mer enn et drøyt tiår tilbake, før sist en dommerinnstilling ble fraveket av politisk ledelse i Justisdepartementet, sier Forsvarergruppens leder, Marius Dietrichson.
Hendelsen Dietrichson snakker om, var da daværende justisminister Knut Storberget valgte å stokke om på Innstillingsrådets rekkefølge til en dommerstilling i Vestfold. Nåværende lagdommer i Agder, Rune Bård Hansen, var innstilt som nummer én, men for å bedre kjønnsfordelingen i domstolen, valgte Storberget i stedet å utnevne en yngre, kvinnelig statsadvokat til embetet. Hun hadde på papiret smalere kvalifikasjoner, og saken endte med at Rune Bård Hansen fikk 700.000 i oppreisning for kjønnsdiskriminering.
Island felt i storkammer
Det er langt fra Storbergets forsøk på å skape kjønnsbalanse i Vestfold, til politisk motiverte dommerutnevnelser. Men med utviklingen deler av Øst-Europa som bakteppe, er prosedyrene for dommerutnevnelser kommet høyt på den europeiske agendaen. Så høyt, at EMD valgte å trekke et islandsk feiltråkk helt til storkammeret, der fellende dom ble kunngjort mandag.
Dietrichson mener storkammerdommen bør få varsellampene til å blinke hos de som nå skal behandle resten av domstolkommisjonens utredning.
– Vi må være klar over at det Island ble felt for, er noe som ikke strider med den loven vi har i dag. Det er å håpe at myndighetene ser på dette, og regulerer fremgangsmåten nærmere.
– Vi må rigge oss for tider hvor samfunnsforholdene kan være mer anstrengte. Det blir tøffere forhold, og vi trenger et mer robust konstitusjonelt system, hvor uavhengigheten i utnevnelsene tydeliggjøres, sier Dietrichson.
– Gammelmodig
Domstolkommisjonen har som kjent avgitt to utredninger det siste drøye året. Én om hvor mange tingretter landet skal ha, og én om alt annet som angår domstolenes virke. At den første av de to har fått vesentlig mer offentlig oppmerksomhet enn den siste, er ingen overdrivelse.
Domstolkommisjonen foreslo i sin andre delutredning at dagens ordning i hovedsak videreføres. Kommisjonen skriver:
«Når kommisjonen ikke ønsker å lovfeste det som i dag er praksis, det vil si at regjeringen utnevner den kandidaten Innstillingsrådet har rangert som best kvalifisert, skyldes det ønsket om å bevare et parlamentarisk ansvar. Formelt sett bør det fortsatt være et visst handlingsrom for regjeringen ved dommerutnevnelser, men etter kommisjonens syn bør dette handlingsrommet begrenses.»
Begrensningene som foreslås er at regjeringen ikke skal kunne gå utenom listen over de innstilte, og at de skal måtte orientere, og offentlig begrunne, om hvorfor man eventuelt velger å fravike rådets anbefalte rekkefølge.
– Jeg mener det er et gammelmodig syn at den ene statsmakten skal være ansvarlig overfor den andre, for utnevnelser av dommere til den tredje. Dette er et spørsmål som må få mer oppmerksomhet i den politiske behandlingen av kommisjonens utredning, mener Dietrichson.
– Riktig med strukturreform
Like mye oppmerksomhet som spørsmålet om antall domstoler, kan nok Dietrichson neppe regne med. Etter over et års opphetet distriktsdebatt, endte strukturreformen denne uken med et kompromiss i Stortinget, der alle rettsstedene beholdes, men i større rettskretser enn i dag.
– Hva tenker du om løsningen Stortinget lander på i strukturspørsmålet?
– Forsvarergruppen synes dette går i riktig retning. Strukturreformen er et initiativ fra domstolene selv, og det er helt opplagt at dette forslaget må tas tak i. Domstolen har selv pekt på dette som et behov, mens politikerne har holdt igjen av hensyn til andre interesser enn domstolenes, og da særlig distriktspolitiske. Det beklager vi. Dette er et uttrykk for at domstolens eksistens må få mer plass i det politiske liv. Det vil alltid være begrensede ressurser, og da må det primære være domstolenes interesser. Ikke politiske interesser, sier Dietrichson.
