Innenfor systemet til Verdens Helseorganisasjon, WHO, pågår for tiden forhandlinger om to ulike pandemirelaterte avtaler, Pandemic accord og International Health Regulations (IHR).
Etter at det nylig kom frem et forslag om å stryke ordene «non-binding» fra uttrykket «non-binding recommendations», har mange fryktet en situasjon der WHO skal kunne bestemme hvilke smitteverntiltak som skal igangsettes på nasjonalt nivå.
Usannsynlig
I en kronikk på Rett24 sist uke, skrev førsteamanuensis ved Høgskolen i Innlandet Morten Walløe Tvedt:
«Forslag til revidert IHR innebærer et én person, direktøren i WHO, alene skal kunne pålegge Norge å stenge skoler, butikker, restauranter – arbeidsplasser, grensene til Sverige og pålegge oss og alle medlemsland vaksinasjon med en helt ny og u-utprøvd vaksine. En vaksine WHO selv har godkjent. Vil vi gi én person en slik makt og myndighet?»
Professor ved juridisk fakultet i Oslo Christoffer C. Eriksen har fulgt prosessen tett, og har liten tro på at det skal oppstå noen slik overnasjonalitet.
– Slik WHOs egne organer har vurdert forslagene til endringer i IHR, fremstår det som usannsynlig at den adgangen generaldirektøren i WHO har til å gi anbefalinger skal endres slik at generaldirektøren får myndighet til å gi bindende pålegg til Norge og andre medlemsstater, sier Eriksen.
Anbefalinger ikke endring
Han viser til at komiteen som har vurdert endringsforslagene har uttalte at forslagene ikke vil påvirke gjeldende forståelse av at anbefalingene er rådgivende, og ikke forpliktende pålegg.
– Komiteen sier videre at det å endre karakteren av anbefalingene til å bli forpliktende pålegg, ville «require a fundamental reconsideration of the nature of recommendations and the process for their adoption and implementation.» Komiteen legger også til at under akutt helsekrise kan anbefalinger også virke bedre hvis de ikke gjøres forpliktende. Komiteens råd er derfor at det ikke gjøres endringer i hvilken status anbefalingene har.
Gikk ut over loven
Det betyr imidlertid ikke at han mener det ikke er grunn til å være kritisk til den pågående prosessen.
– Det er positivt at Tvedt reiser debatt om noe så teknisk som IHR. Dette har gått for langt under radaren, og eventuell revisjon bør behandles i mer ryddige former, sier Eriksen.
Han mener det er et problem at den norske tilslutningen til avtaleverket ikke ble behandlet av Kongen i statsråd, og at aldri ble lagt frem for Stortinget.
– Norsk tilslutning til gjeldende IHR-regelverk må ansees å ha skjedd ved vedtak i Helse- og omsorgsdepartementet. Dette er problematisk, fordi smittevernloven skal tolkes med de begrensninger som følger av «overenskomst med fremmed stat» jf § 1-2, det vil altså si også med de begrensninger som følger av IHR. Dette har konkret betydning blant annet fordi IHR forbyr statene fra å ta betalt for karantehotell, mens den norske regjeringen under pandemien nettopp ønsket å ta betalt for slike tiltak, sier Eriksen.
Han mener at de internasjonale reglene dermed satte grenser som gikk lenger enn det regjeringen ga uttrykk for.
– Realiteten er altså at departementet har inngått en folkerettslig avtale som på enkelte steder setter smittevernlovens bestemmelser til side, uten å forelagt avtalen for lovgiver. Det bør ikke gjentas når Norge skal slutte seg til en revidert IHR, sier Eriksen.
Sist uke gjorde også nettstedet Faktisk.no en gjennomgang av temaet.
