Dette er en ekstern kronikk. Innholdet står for forfatterens egen regning.

Denne uken, 12. til 16. juni, forhandler verdens land en ny Pandemic Accord. De siste ti dagene i mai 2023 møttes medlemslandene i WHO i Genève til World Health Assembly. Norge stilte med 26 delegater. Høyt på agendaen stod det å legge til rette for forhandling av ny global pandemi-jus. Innenfor WHO pågår det to forhandlinger om to ulike internasjonale avtaler om hvordan verden skal styres i fremtiden (Pandemic accord og International Health Regulations).

Tidsfristen for begge forhandlingsgruppene er mai 2024. «Deliver the pandemic accord on time.» – «lever den nye avtalen i tide!» sa Generaldirektøren i WHO under en diskusjon den 21. mai 2023. Det legges med andre ord nå et stort press på medlemslandene om å bli enige, men verden får ikke vite hva som skjer i disse lukkede forhandlingene. Av denne ukens møter er det kun åpningen av møtet og avslutningen av det som er tilgjengelige på web og for observatører. Dette er uvanlig.

Forslag til revidert IHR innebærer et én person, direktøren i WHO, alene skal kunne pålegge Norge å stenge skoler, butikker, restauranter – arbeidsplasser, grensene til Sverige og pålegge oss og alle medlemsland vaksinasjon med en helt ny og u-utprøvd vaksine. En vaksine WHO selv har godkjent. Vil vi gi én person en slik makt og myndighet?

Da forhandlingene om disse to avtalene startet våren 2022, arrangerte WHO offentlige høringer. Fra desember 2022 til nå har derimot forhandlingene om pandemi-jus skjedd bak lukkede dører. Muligheten til å være med på ZOOM ble stengt. Den som forsøker å få tilgang til oppdaterte forslag for IHR, får avslag.

I desember 2022 la WHO ut en sammenstilling av alle forslagene til en revidert Internasjonal helseregulering (International Health Regulations). Det ligger mer enn 300 ulike forslag på bordet. Den 21. mai 2023 ba Generaldirektøren i WHO forhandlerne om: «Bold amendments to IHR, to improve their implementation,» eller på norsk: «la oss få dristige endringer i IHR, så vi kan håndheve reglene bedre». Underforstått overfor land, og deretter overfor mennesker.  

Mange av forslagene som lå på bordet sist WHO og Helse- og omsorgsministeren lot verden se forslagene, var allerede svært dristige, som for eksempel at WHO skal kunne:

  • Bestemme hva som skal til for å sette noen i isolasjon;
  • Velge hvilke medisiner alle leger i alle land skal bruke mot en aktuell sykdom;
  • WHO skal selv godkjenne nye vaksiner og medisiner;
  • Velge de produsentene av vaksine som skal brukes i alle medlemsland;
  • Bestemme om de som ikke vil ta en vaksine skal tvangsvaksineres;
  • Innføre ett digitalt globalt vaksinasjonssertifikat;
  • Bestemme hvordan identifiserbare helseopplysninger som handler om én person skal kunne offentliggjøres;
  • Bestemme hvor lenge folk skal sitte i karantene selv om de ikke selv har symptomer på sykdom.

I vurderingen av konsekvensene av disse forslagene kan det være greit å vite at kun 20 prosent av budsjettet til WHO kommer fra den faste medlemsavgiften fra medlemslandene, og at vaksineprodusenter er blant de store sponsorene til WHO.

Den 5. juni inngikk EU og WHO en overenskomst om at WHO skal utvikle EUs digitale vaksinesertifikater på globalt nivå. I løpet av dette kommende året ønsker ledelsen i WHO at det skal vedtas overnasjonale regler som gir WHO makt til å stenge ned samfunnet, godkjenne medisiner og vaksiner. Generaldirektøren skal kunne bestemme om eller når vi skal ha portforbud og om barna våre skal vaksineres, få spille ball eller gå på skole. Er det dette WHO og Helse- og omsorgsministeren er redd for at vi skal få vite?

Forslagene til IHR innebærer at Generaldirektøren skal kunne gi såkalte ‘recommendations’. De er i dag definert som ‘ikke-bindende’. I den nye teksten strykes henvisningen til at ‘recommendations’ ikke er bindende. Ordet ‘recommendation’ i seg selv høres stadig ut som anbefaling. Men i forslaget fra desember 2022 så skal land være bundet til å sette i gang og sluttføre gjennomføringen av ‘recommendations’ uten noen forsinkelse. Det som kalles ‘recommendations’ blir bindende. Hvis Norge er forpliktet til å umiddelbart sette i gang et tiltak, så gir det liten praktisk forskjell om vedtaket kaller seg for en anbefaling. Dette vil innebære at Norge mister selvbestemmelsen og overfører råderetten til Generaldirektøren i WHO. Er det mer overnasjonal styring av helseretten WHO og Helse- og omsorgsministeren ikke vil at det norske folk skal få vite om?

Under åpningen av ett forhandlingsmøte nå i våres diskuterte forhandlerne hvordan WHO skulle kunne stanse misinformasjon om hva de drev med. Hvis offentligheten ikke har tilgang til de seneste forhandlingsdokumentene, blir det vanskelig for samfunnet å kunne diskutere om de rettsreglene de forhandler er slike vi ønsker i Norge. Det er nå slaget står om fremtidens helsejus og om vi selv i Norge skal kunne bestemme hvordan vi skal håndtere smitte.

Hemmeligholdes forhandlingene og dokumentene fordi WHO eller helse- og omsorgsminister Kjerkol er redd for at Norge skal ha en debatt om dette?