En meddommer som mente fagdommerne hadde nektet ham tilgang til bevisene i saken, skrev for to uker siden en omfattende dissens i en voldtektssak i Borgarting lagmannsrett.
Den uvanlige dissensen ble omtalt i Advokatbladet mandag.
De andre fire meddommerne signerte på at de «overhodet ikke kjenner seg igjen i meddommerens beskrivelse», og dømte de tiltalte til fem og seks og et halvt års fengsel. Problemstillingen om skillet mellom fagdommernes og meddommernes arbeidsforhold er imidlertid ikke helt grepet ut av det blå.
Ble tatt opp av Dommerforeningen
Tidligere fikk meddommere utdelt papirutgaver av det som ble dokumentert i retten, som de kunne bla i. Men etter at alle dokumenter ble digitalisert, skjer det kun høytlesning fra en felles skjerm, uten papirkopi. Og meddommerne har ingen egen PC, kun fellesskjermen.
Allerede i mai fjor skrev en arbeidsgruppe nedsatt av Dommerforeningen en rapport, som pekte på at dette kunne skape utfordringer for meddommerne. Arbeidsgrupppen skrev:
«I saker med meddommere (lekdommere eller fagkyndige) synes utgangspunktet i dag å være at det benyttes fellesvisning. Dette er tidseffektivt, men innebærer en klar merbelastning for den aktøren som styrer fellesvisningen. I saker med omfattende, skriftlig bevismateriale oppleves det også som en ulempe at meddommerne i liten grad får eierskap til dokumentene – de «flyr» bare forbi på en skjerm. I den etterfølgende domskonferansen har mange meddommere vansker med å identifisere og gjenfinne dokumenter. I dette ligger at fellesvisning kan skape et uheldig skille mellom fagdommerne og meddommerne. Gjennom endringer i straffeprosessloven som snart trår i kraft, legges det opp til at retten i større utstrekning enn tidligere skal få tilgang til utskrifter av blant annet politiavhør. Dette kan øke risikoen for at det skapes et skille mellom fagdommere og meddommere med hensyn til tilgang til dokumenter basert på fellesvisning. En alternativ løsning til fellesvisning er at dokumentene gjøres tilgjengelige for meddommerne i en enkel og mest mulig intuitiv skjermbrett-løsning, som meddommeren selv betjener.»
Ikke råd til låne-PC'er
I motsetning til meddommerne, har altså fagdommerne direkte tilgang til dokumentet det er dokumentert fra. Lagmann Tonje Vang, som leder straffeprosessgrupppen i Borgarting lagmannsrett, skulle gjerne sett at også meddommerne hadde egen skjerm.
– Det er ingen tvil om at det Dommerforeningen peker på er en aktuell problemstilling. Vi er bevisst på dette, og gjør det vi kan for å unngå at det skal oppstå et informasjonsgap mellom meddommere og fagdommere. Men låne-PC eller nettbrett til alle meddommere er ikke noe man er i nærheten av å kunne prioritere innenfor de nåværende budsjettene, sier Vang.
Samtidig understreker hun at fellesvisningen ikke er siste sjanse til å få med seg dokumentene.
– Om en meddommer opplever at noe er uklart, så slår vi det opp i en pause. Da vil rettens leder ta utdraget opp på en skjerm, for at alle skal kunne gå tilbake. Det er ikke sånn at når det er rast forbi på skjermen inne i salen, så er toget gått.
Muntlighetsprinsippet
– Har fagdommerne tilgang til andre dokumenter enn meddommerne?
– De faktiske utdragene inneholder ofte ganske mye mer enn det som legges frem i retten, fordi aktor legger frem hele dokumentet, og så kun dokumenterer deler av det. Da er det fagdommernes oppgave å streke ut det som er dokumentert, slik at det kun er disse avsnittene vi som dommere forholder oss til.
– Hvis alle hadde nettbrett eller PC, så ville alle ha tilgang alt, også de delene av et dokument som ikke er dokumentert. Hvordan står det seg mot muntlighetsprinsippet?
– Det er en problemstilling. Fagdommere har trening i dette, men det kan være vanskeligere for en meddommer å skjønne at man som dommer ikke kan sitte og etterforske i dokumentene på egenhånd. Men i store, dokumenttunge straffesaker, typisk saker om økonomisk kriminalitet, så får meddommerne låne egne PC'er. Da kalles de inn på forhånd for å få opplæring. Men vi har absolutt ikke kapasitet eller nok PC'er til å gjøre dette i vanlige straffesaker.
– Hvordan er erfaringene fra disse sakene, med hensyn til meddommernes tilgang til ikke-dokumenterte dokumenter?
– Noen av disse sakene er så enormt dokumenttunge at det er lite sannsynlig at meddommerne har tid og anledning til å lese mer enn det som er dokumentert. Men det er en utfordring, for vi har et sterkt muntlighetsprinsipp i norsk straffeprosess. Dette er noe retten er opptatt av, og tar opp til stadighet. Det er viktig å forhindre at dommere fordyper seg i dokumenter som ikke er gjennomgått i retten. Dette vil være i strid med det grunnleggende prinsippet om kontradiksjon.
– Hva med dokumentene fra silingsprosessen?
– Silingen skjer i ankeutvalget. Dommerne som behandler saken der, har tilgang til alle straffesaksdokumentene. Men når en anke er sluppet gjennom til behandling, så slettes disse dokumentene i domstolsystemet. Dommerne som skal pådømme, har ikke tilgang til disse, sier Vang.
Lovendring i sommer
De straffeprosessuelle endringene Dommerforeningen pekte på i notatet over, dreier seg om at domstolene i sommer fikk hjemmel til å innhente straffesaksdokumenter, som ledd i målet om mer aktiv saksstyring. Hjemmelen er kommet på bakgrunn av erfaringer med enkelte straffesaker som de siste årene har svulmet opp til enorme størrelser.
Dersom retten henter inn slike dokumenter, vil altså meddommerne være prisgitt fagdommernes skjerm, eller fellesskjermen, for å lese dem.
– Det er opp til forberedende dommer, som oftest en lagmann, om man skal innhente dokumenter etter denne hjemmelen. Etter lovendringen i sommer har adgangen økt, men det gjøres fortsatt i liten grad. Det er nok mest i store komplekse saker det kan være aktuelt, og hvis det oppstår helt spesielle spørsmål knyttet til for eksempel bevisavskjæring, eller en begjæring om etterforskningskritt, sier Vang.
