Det er kjærkomment at lederen for bistandsadvokatutvalget, advokat Kristin Hammervik, klargjør bistandsadvokatenes syn på den tanke jeg har målbåret om endringer i bistandsadvokatordningen. Den er «antikvarisk». Hun unnlater imidlertid helt å begrunne hvorfor – hvilket reelt behov – som tilsier at vi her i Norge trenger en ordning for bistandsadvokater som er så ufattelig mye dyrere enn hva man finner fyldestgjørende i andre jurisdiksjoner. Unnlatelsen er forståelig; det finnes intet reelt behov for vår nuværende ordning. Derfor bør den omgående endres, både av prinsipielle og økonomiske grunner. De sålangt gjennomførte lovendringer er langt fra tilstrekkelig.

Forfeilet målestokk

Adv. Hammervik fremholder at de fornærmede ivaretas «bedre» i vår norske ordning enn i den danske. Efter mitt syn gir hennes hypotese, som sikkert kan diskuteres, uttrykk for en forfeilet målestokk. Det relevante spørsmål er om en langt rimeligere ordning slik jeg har tatt til orde for, vil være tilstrekkelig ivaretagende.

Mitt syn er altså at det vil den, herunder hensyntatt at påtalemyndighetens representant – aktor – regulært er flink til også å ivareta fornærmede. Og en landskamp omkring hva som er den beste ivaretagende ordning kunne hurtig få komikkens preg: Burde vi kan hende oppvarte den fornærmede med to bistandsadvokater, eventuelt rekesmørbrød til lunch – fordi det er bedre ivaretagelse…?

Bommer

Advokat Hammervik bommer også når hun kobler mitt forslag til min egen private avlønning. Jeg går i mitt 60ende år og tilhører nok en utdøende rase forsvarere som takker nei til bistandsoppdrag. Mitt enkle point er:  Forsvarergjerningen er en fundamental grunnsten i rettsstaten. En profesjonell og effektiv efterlevelse av forsvarergjerningen fordrer en rettshjelpssats – en betaling – som sikrer «… at også erfarne advokater med særlig kompetanse på rettsområdet påtar seg saker som betales med den offentlige salærsatsen», jfr. Salærrådets anbefaling.

Dette er ikke situasjonen nu. Det knaker voldsomt i alle sammenføyninger; unge og flinke forsvarere finner seg annen beskjeftigelse enn forsvarergjerningen, likeledes også erfarne kolleger – alt for å kunne ha en levelig inntekt. Den som kommer fra arbeidsforhold i forvaltning, politiet osv, må kunne tåle en ganske dramatisk inntektsnedgang for eventuelt å vie seg til forsvarergjerningen.

Ikke en rasjonell fordeling

Den dårlige betaling har én selvfølgelige konsekvens: Forsvarergjerningen blir skadelidende. Opp mot dette finner vi bistandsadvokater. Disse kan være offentlig betalt for tilstedeværelse i langdryge hoved- og ankeforhandlinger, tidvis uten tilstedeværende klient, for å overvære forhandlinger som strengt tatt gjelder andre spørsmål enn de som er relevante for bistandsadvokaten.

Så avsluttes det hele med at bistandsadvokaten påhører også statsadvokatens prosedyre før hen legger frem sitt juridiske standardutdrag om hjemmel og nivå for oppreisningserstatning og knytter noen korte bemerkninger til materialet.

Jeg står fast på at dette selvfølgelig ikke er den rasjonelle fordeling og bruk av justissektorens ressurser.