Advokatrollen bygger på et enkelt, men krevende premiss: Vi skal bistå klienten lojalt innenfor lovens og etikkens rammer. Samtidig forventes det at vi opptrer selvstendig, redelig og med integritet.

I de fleste saker lar denne balansen seg håndtere.

Men av og til oppstår det saker hvor advokatens etiske kompass begynner å skurre.

Dette er sakene advokater sjelden snakker høyt om. Kanskje fordi det oppleves illojalt. Kanskje fordi det utfordrer forestillingen om advokaten som den rene partsrepresentant. Men realiteten er at de fleste advokater i løpet av sin karriere vil møte klientforhold hvor noe ikke helt stemmer. Hvor fortellingen klienten presenterer ikke fullt ut samsvarer med dokumentasjonen, observasjonene eller den profesjonelle magefølelsen.

Barnesaker

Særlig krevende blir dette i saker som involverer barn. I slike saker er advokaten ikke bare juridisk rådgiver. Man blir også en del av et system som skal beskytte sårbare mennesker. Samtidig opererer man i et landskap preget av sterke følelser, lojalitetskonflikter, traumer og brutte relasjoner. Historier fortelles sjelden nøytralt i slike rom. Det er da advokatrollen virkelig settes på prøve.

Advokaten skal ikke være dommer. Vi skal ikke avgjøre hva som er sant eller usant. Men vi kan heller ikke fremme påstander vi vet er uriktige, eller bidra til prosesser vi opplever som uærlige. De fleste advokater forsøker derfor å holde fast ved en profesjonell midtlinje. Saken føres på grunnlag av dokumentasjon, prosessuelle rettigheter og det som kan etterprøves. Resten overlates til retten.

Likevel er den indre spenningen reell. De vanskeligste klientene er nemlig sjelden de åpenbart skyldige. De vanskeligste klientene er ofte de uforutsigbare. De som stadig flytter målstolpene. De som forventer at advokaten skal løse alt. Og som oppfatter enhver nyanse, ethvert kritisk spørsmål eller ethvert forsøk på realitetsorientering som illojalitet.

Da oppstår et spørsmål som sjelden diskuteres i juridiske lærebøker: Hvor går advokatens grense? I praksis betyr det å sette rammer. Å tydeliggjøre mandatet. Å holde fast ved hva advokatrollen faktisk innebærer, og hva den ikke innebærer. Å dokumentere kommunikasjon. Og noen ganger å erkjenne at et klientforhold ikke fungerer. Dette er ikke et tegn på svakhet i advokatrollen. Tvert imot er det en forutsetning for at advokatrollen skal fungere.

Lett å bli distansert

Advokatens viktigste kapital er tillit. Ikke bare tilliten fra klienten, men også tilliten fra domstoler, motparter og samfunnet. Den tilliten bygger på at advokaten ikke bare er lojal, men også redelig. Men advokatrollen rommer også noe mer.

En god advokat er ikke bare en teknisk jurist. En god advokat er også et menneske med et etisk kompass. Et menneske som forstår at jussen utøves i menneskers liv, i konflikter, i sårbarhet og i kriser.

Det innebærer også noe vi snakker for lite om: følelsene. Advokater er mennesker. Vi er født med en evne til å kjenne uro når noe ikke stemmer, empati når andre lider, og ansvar når vi ser makt brukt feil. Den etiske uroen mange advokater kan kjenne på i krevende saker er ikke et tegn på svakhet. Det er tvert imot en viktig del av det profesjonelle kompasset.

Når den forsvinner, er det noe som går tapt. For i et system som stadig blir mer effektivt, mer standardisert og mer prosessdrevet, finnes det også en risiko. At tempoet øker, mens rommet for refleksjon blir mindre. At juridiske prosesser glir over i rutine. At mennesker gradvis reduseres til saksmapper og dokumenter.

I et slikt system er det lett å bli distansert. Etter hvert kanskje også likegyldig. Det er en felle advokatstanden må være oppmerksom på.

For advokater har faktisk mer makt enn vi ofte liker å innrømme. Vi beveger oss i skjæringspunktet mellom mennesker og systemer. Mellom konflikt og løsning. Mellom rett og urett. Hvordan vi utøver rollen påvirker ikke bare enkeltklienter. Det påvirker også rettsstaten og tilliten til den.

Etisk arbeid

Derfor burde vi kanskje snakke litt mer åpent om advokatens etiske arbeid. Ikke bare om jussen, men om refleksjonene, tvilen og grensene. Ikke for å kritisere klienter. Mange av dem står i dypt krevende livssituasjoner. Men for å minne oss selv om hva advokatrollen egentlig er ment å være.

For advokater er ikke bare tekniske jurister. Vi er også portvoktere mellom mennesket og systemet. Mellom individet og staten. Og staten blir ikke mer menneskelig enn menneskene som forvalter den.

I vår hverdag møter vi stadig oftere systemer som blir mer regelstyrte, mer effektive og mer standardiserte. Det kan være nødvendig. Men det innebærer også en risiko: at prosessene blir viktigere enn menneskene de er ment å beskytte.

Hvis advokater i møte med dette bare blir effektive saksbehandlere i dress, mister profesjonen noe av sin dypere funksjon. Da blir vi ikke lenger korrektivet i systemet. Da blir vi redskapet.

Advokatrollen er aldri ment å være følelsesløs. Den er ment å være etisk, reflektert og menneskelig. Derfor trenger vi advokater som fortsatt kjenner etter. Som fortsatt stiller spørsmål. Som fortsatt nekter å bli kyniske.

For i det øyeblikket advokater slutter å bruke sitt etiske kompass, blir rettsstaten fattigere. Og samfunnet kaldere.