Flere jussprofessorer har i helgen ment at Arnesen og Skoghøy er inhabile i utvalget som gransker NAV-saken. Professor Høgberg skriver at de behandlet en sak i Høyesterett om trygdeeksport, «uten å se den underliggende EØS-rettslige problemstilling». Men slik saken ble avgjort, er det vanskelig å se at noen EØS-rettslige problemstillinger var relevante.

Den aktuelle saken endte med straffedom for skattesvik på omlag 5 millioner kroner, og trygdebedrageri av omlag 230.000 kroner. Domfellelsen for trygdebedrageri bygde tilsynelatende på to forhold: At domfelte arbeidet under sykmelding, og at han reiste tre uker til Kanariøyene – begge deler uten å melde ifra til NAV.

Spørsmålet om trygdebedrageri ble nektet fremmet for Høyesterett, der de to granskerne deltok i behandlingen av saken. Høyesterett behandlet altså bare skattesviket. Trygdebedrageriet var likevel del av straffeutmålingen, som også Høyesterett tok stilling til. Her nevnes rett nok utenlandsoppholdet.

Grunnen til at utenlandsoppholdet likevel neppe har betydning, er at det ikke har innvirkning verken på bedrageriets omfang eller utmålt straff.

Domfelte ble ansett å ha arbeidet mer enn han hadde lov til mens han mottok sykepenger i perioden fra august 2009 til mai 2010. Lagmannsretten kom derfor til at alle sykepenger mannen hadde fått utbetalt i denne perioden – 230.000 kroner – var blitt utbetalt ved bedrageri av NAV.

Innenfor den samme perioden, i desember 2009, oppholdt mannen seg tre uker på Kanariøyene. Men sykepengene han fikk utbetalt i denne perioden ble han altså bedrageridømt for helt uavhengig av utenlandsoppholdet. Det ville han også blitt – slik saken er behandlet – uansett hvor han oppholdt seg. Selv om EØS sin trygdeforordning gir rett til eksport av visse trygdeytelser, gir den vel neppe rett til eksport av trygdeytelser man har tilegnet seg ved bedrageri.

Utenlandsoppholdet ser heller ikke ut til å ha noen betydning for straffeutmålingen i saken. Høyesterett har i flere saker slått fast at bedrageribeløpets størrelse er utgangspunkt for straffeutmålingen ved trygdebedrageri, f.eks i Rt. 2008 s. 1386. Spesielle omstendigheter kan føre til at utgangspunktet fravikes både i mildere og strengere retning, men det kreves ifølge Høyesterett relativt klare avvik fra normaltilfellene. Noe avvik fra utgangspunktet har verken lagmannsretten eller Høyesterett omtalt i den saken granskerne behandlet – heller ikke med grunnlag i utenlandsoppholdet.

Slik dommen er avsagt er det dermed vanskelig å se at saken skulle reise noen EØS-rettslige problemstillinger, selv om den kanskje kan fremstå slik ved første øyekast.

Om saken likevel av andre grunner kan bidra til å gjøre granskerne inhabile, har andre bedre forutsetninger for å vurdere enn jeg har.