Søksmålet mot Arntzen de Besche har sitt utspring i rådene Polaris Media fikk da selskapet solgte en liten andel av rubrikkselskapet Finn til Schibsted. Salget innebar at Schibsteds eierandel i Finn vippet over 90 prosent, noe som utløste skattefordeler med hensyn til konsernbidrag. Polaris trodde de skulle få en andel av denne skattefordelen, men oppdaget først etter at avtalen var inngått, at så ikke var tilfelle.

I søksmålet har Polaris anført at advokat Trond Vernegg brøt profesjonsansvaret ved at han ikke brakte Polaris Media ut av villfarelsen før avtalen ble inngått. Vernegg og Arntzen de Besche anførte fra deres side at de måtte kunne legge til grunn at profesjonelle og erfarne klienter som Polaris Media både leste og forsto avtaleutkast og dokumenter de fikk tilsendt.

Tingretten kom i fjor til at rådgivningen var uaktsom, og dømte Arntzen de Besche til å betale 88 millioner kroner i erstatning. Lagmannsretten mener det samme, og skriver at selv om Polaris Media var en profesjonell part, så var Trond Vernegg inn nettopp for å være spesialist. Retten skriver:

«Det var et punkt i avtalen som er vanskelig tilgjengelig, og han hadde klare signaler på at Polaris Media ikke hadde forstått det. Som advokat og med spesialkompetanse hadde han plikt til å sørge for at innholdet i avtalen var klart for klienten. Han har ikke gjort det. Dette er klanderverdig, og det er grunnlag for ansvar.»

Arntzen de Besche anførte at det uansett ikke forelå noe økonomisk tap, ettersom Schibsted aldri ville inngått en slik avtale som Polaris trodde de inngikk. Prisen selskapet fikk for aksjene var derfor rimelig. Heller ikke her er retten enig, og i en litt avansert øvelse drøfter retten hvor langt Schibsted potensielt ville strukket seg for å gi Polaris den andelen av skattefordelen som Polaris trodde de skulle få.

Retten finner det etter en samlet vurdering «sannsynlig at Schibsted ville strekke seg svært langt», og setter Polaris tap til 100 millioner kroner:

«Lagmannsretten bemerker at vurderingen er klart skjønnsmessig. Med vurderingstema og bevisbildet som her, er det nær umulig å tallfeste eller konkretisere de enkelte elementene mer.»