Det går årevis mellom hver gang Høyesterett setter seg ned og tolker ordlyden i testamenter, men like før jul kom Høyesteretts eneste arverettsdom for 2018. Der endrer domstolen en praksis som Høyesterett selv etablerte i 1979.
Spørsmålet er hva som kreves for at noe skal kunne kalles en arvepakt.
Saken dreide seg om et ektepar som i 1998 hadde opprettet noe de kalte «gjensidig testament», men som i realiteten var et felles testament. Disposisjonen gjaldt en hytte, og våningshuset på en gårdseiendom som hadde vært i hennes familie i 400 år.
Døde før Høyesterett
De to hadde ikke felles livsarvinger, og i testamentet var kvinnens to barn fra et tidligere ekteskap begunstiget med hver deres eiendom. Da kvinnen døde, oppsto det strid mellom hennes livsarvinger og den gjenlevende enkemannen, om hans rett til å pantsette og eventuelt selge eiendommene.
Både Kristiansand tingrett og Agder lagmannsrett kom til at enkemannen gjennom det felles testamentet fra 1998 hadde fraskrevet seg retten til å disponere rettslig over eiendommene, da dette måtte tolkes som en arvepakt.
Før saken kom opp for Høyesterett, døde enkemannen, slik at spørsmålet om retten til livsdisposisjoner ikke lenger var aktuelt. Mannens arvinger trådte imidlertid inn i saken, med krav om at mannens nyere testamenter, der de begunstiges, skulle legges til grunn.
Kritisert i teorien
Sentralt i saken står Rt-1979-922, der Høyesterett kom til at det i et tilsvarende tilfelle ikke forelå en ugjenkallelig arvepakt. Om denne dommen skriver førstvoterende Borgar Høgetveit Berg:
«Dommen kan tale for at det krevst eit uttrykkjeleg fråfall av retten til å endre testamentet, men drøftinga av spørsmålet er svært knapp. Ein nærast samstemt juridisk litteratur gjev uttrykk for at ei arvepakt kan følgje av ei tolking av testamentet der ein også kan leggje vekt på omstende som ikkje er nedfelt i dokumentet.»
Retten kommer deretter enstemmig frem til motsatt resultat av dommen fra 1979: Ugjenkallelighet trenger ikke å fremgå eksplisitt av testementet for at det skal kunne gis arvepakts virkning.
I den konkrete tolkningen la Høyesterett avgjørende vekt på formålet med den felles testasjonen:
«Når ektemakane på denne måten disponerte over eigedomane i eit felles testament – og brukte uttrykket 'gjensidig' – les eg dette nærast som ei direkte tilvising til at testamentet ikkje kunne endrast av den lengstlevande. Det kunne i alle fall ikkje endrast til skade for arvingane til (kvinnen). Dette ligg heilt enkelt i at det var ein felles disposisjon.
Min samla konklusjon er difor at 1998-testamentet er 'ugjenkallelig' i den forstand at det stengjer for føresegner i seinare testament om formuesgode som det er disponert over i 1998-testamentet til fordel for arvingane til den testatoren som døydde fyrst.»
– Var uriktig
– Dommen fra 1979 tok det standpunktet at man ikke kunne innfortolke en arvepakt. Dette har vært diskutert i teorien i nesten 40 år, men nå har altså Høyesterett besluttet at det kan man, sier advokat Per Erland, som representerte kvinnens arvinger.
– Hvorfor endrer Høyesterett kurs her, tror du?
– Fordi resultatet den gangen var uriktig! Og det er lett å si for meg, for dette har lærebokforfattere sagt i alle år siden. Dommen har vært kritisert, og det var derfor denne saken ble sluppet inn.
– Var uriktig
Prosessfullmektig for arvingene etter enkemannen, Svein Arne Hagen, forteller at hans klienter er svært skuffet over avgjørelsen.
– Mange som skriver testamenter aner ikke helt hva de driver med, og da er det ganske alvorlig at man plutselig skal ha bundet seg for alltid, uten at dette er sagt uttrykkelig. Som advokat vil jeg vil etter dette egentlig ikke anbefale å opprette felles testamenter. Man får heller lage hvert sitt. Man må i hvert fall være veldig bevisst på å presisere at de skal være igjen gjenkallelige. Når det gjelder selve avgjørelsen, er jeg mest skuffet over at retten ikke diskuterer hvilke beviskrav som skal legges til grunn for å innfortolke en arvepakt, de sier bare at det skal foreligge «sterke holdepunkter». Dette kunne vært avklart mer, sier Hagen.
