Avkriminalisering bare for tungt rusavhengige vil stride mot Grunnloven

Vil avkriminalisering kun for «tungt rusavhengige» bryte med krav om likhet for loven i Grunnloven § 98?

Vi mener det, men ikke først og fremst fordi et slikt skille blir uklart, slik blant andre Morten Holmboe og Katrine Holter ved Politihøgskolen har hevdet. Uklarhet kan i seg selv være et problem etter Grl. § 96 – men det kreves mye for at et straffebud av den grunn blir grunnlovsstridig.

Holder vi fokus på Grl. § 98, er spørsmålet om det overhodet kan være akseptabelt å behandle «tungt rusavhengige» annerledes enn såkalte «rekreasjonsbrukere», uavhengig av om det i noen tilfeller kan være vanskelig å avgjøre om en person tilhører den ene eller den andre kategorien.

For å besvare spørsmålet etter § 98, må vi skille mellom tre ulike nivåer i strafferetten, som aktualiserer prinsippet om likhet for loven på forskjellige måter.

Det første nivået er «regel-nivået». Her skal strafferetten besvare spørsmålet: Hva skal være lov? Utgangspunktet er at reglene må være de samme for alle. Unntak kan bare gjøres dersom det er saklig grunn til å kriminalisere en gjerning som særlig angår visse grupper av befolkningen.

Straffeloven § 237 om smitteoverføring innebærer for eksempel en særlig begrensning av handlefriheten til personer som har en smittsom sykdom, fordi det er særlig disse personene som kan utsette andre for risiko for sykdom.

Dersom man på dette første nivået skulle forskjellsbehandle rusbrukere, måtte det være fordi noen brukere utgjorde en særlig risiko for andre. Man kan for eksempel tenke seg at gravide brukere sto i en særstilling, da fosteret kan skades. Det er imidlertid ingen forskjell i risikoen for andre om det er «tunge rusavhengige» eller andre som bruker eller besitter narkotika. Avkriminalisering kun for de førstnevnte er derfor usaklig forskjellsbehandling.

Det andre nivået er «ansvarsnivået». Her besvares spørsmålet: Hvem kan klandres for lovbruddet? Svaret er i utgangspunktet, alle som begår lovbruddet. Saklige unntak kan imidlertid gjøres særlig for dem som mangler forutsetninger for å ta riktige handlingsvalg og derfor ikke fortjener klander, slik som barn og alvorlig psykisk syke.

Terskelen for utilregnelighet i strafferetten ligger imidlertid høyt. Det skal mye til å bli unnskyldt for en straffbar handling. Unntak for «tunge rusavhengige» på dette nivået, slik tidligere riksadvokat Tor-Aksel Busch foreslo i Klassekampen, måtte bero på at denne gruppen mangler skyldevne, noe det ikke er grunnlag for å hevde.

Det tredje nivået er «reaksjonsnivået». Her er spørsmålet: Hvilken straff fortjener akkurat dette lovbruddet? Straffen skal fastsettes ut fra alvoret i handlingen. Skjerpende og formildende omstendigheter i den enkelte sak gjør at tilsynelatende like handlinger kan ha ulik alvorlighetsgrad. Også forhold ved gjerningspersonen er her relevante.

Det så vi eksempel på da statsministeren ble ilagt bot for brudd på smittevernlovgivningen, mens hennes mann fikk påtaleunnlatelse. Dette var ikke usaklig forskjellsbehandling, da det kan stilles høyere forventninger til statsministeren som har ledet pandemiarbeidet enn til privatpersoner (som hennes mann), når det gjelder å kjenne smittevernreglene og handle i tråd med disse.

I andre saker kan det vært tyngende personlige forhold eller krevende situasjoner som har foranlediget lovbruddet, og da kan det være formildende. På dette nivået trekkes også inn en rekke andre hensyn som gir grunnlag for saklig forskjellsbehandling – blant annet stort rehabiliteringsbehov og -potensiale.

Åpner dette nivået for å forskjellsbehandle rekreasjonsbrukere og tungt rusavhengige? Tungt rusavhengige kan ha større vanskeligheter med å overholde et forbud mot narkotikabruk enn såkalte rekreasjonsbrukere. Særlige rehabiliteringsgrunner kan også gjøre seg gjeldende.

At slike betraktninger kan tilsi saklig forskjellsbehandling på dette nivået, ser vi i dagens ordning med sprøyterom, som gjør at personer med langvarig narkotikaavhengighet ikke straffes for inntak i sprøyterommet. Vi ser det også i ordningen med ND-program. I HR-2019-1643-a ble en narkodom på seks års fengsel gjort betinget av ND-program. Rett24 har nylig omtalt to tingrettsdommer der narkotikaforbrytelser som normalt ville gitt ubetinget, har blitt gitt betinget dom.

Slik forskjellsbehandling i reaksjonsfastsettelsen (nivå tre) er imidlertid noe vesentlig annet enn at tungt rusavhengige er fritatt fra forbudet (avkriminalisering, nivå en), eller at de er å anse som utilregnelige (nivå to).

Vårt svar er altså at avkriminalisering bare for tungt rusavhengige vil stride mot Grunnloven § 98. De partiene som ønsker å beholde dagens kriminalisering, samtidig som at tungt rusavhengige skal skjermes, må i så fall gjøre det i reaksjonsfastsettelsen, på nivå tre.