Med interesse har jeg lest den pågående diskusjonen mellom pensjonert lagdommer Iver Huitfeldt og professor Morten Holmboe i Rett24 de siste dagene. Dette både fordi de diskuterer en svært viktig og meget opprivende sak som har rystet hele nasjonen. Og også fordi jeg har forsket på i hvilke tilfeller mindreårige, altså de mellom15 og 18 år, kan dømmes til forvaring. Min konklusjon var blant annet at dersom en mindreårig er for farlig og dermed utgjør en fare for samfunnet, skal han eller hun dømmes til forvaring.

Og dette er kanskje et passende tidspunkt å forklare hva forvaring egentlig er. Forvaring er den strengeste straffen man kan dømmes til i Norge. Forvaring skiller seg fra ordinær fengselsstraff ved at den kan forlenges ved behov. Det er en såkalt tidsubestemt straff. Dette i motsetning til ubetinget fengsel som er tidsbestemt. Når dom på betinget fengsel er ferdig sonet, skal man løslate uansett hvor stor risiko det er for at den domfelte vil begå nye lovbrudd. Forvaring innebærer at den domfelte på et vis må kvalifisere for løslatelse. Med dette menes at domfelte, i dette tilfellet JHA, ikke lenger må utgjøre en fare for oss andre (i loven heter det samfunnsvernet) dersom han skal kunne løslates. Hvis han fortsatt vurderes som farlig når han ber om å bli løslatt, kan påtalemyndigheten be om, og domstolen bestemme, at straffen forlenges. Så å si til «faren er over». Det er dette som i ytterste konsekvens kan utgjøre en form for livsvarig fengsel i Norge.

Folk flest

Huitfeldt skrev i sin første kronikk at JHA «har gått glipp av de rettigheter en forvaringsdømt har blant annet etter § 44 til – etter minstetiden – å begjære seg løslatt hvert år». Det er vel for så vidt riktig, men han har jo hatt rettighetene som følger av en dom på ubetinget fengsel, nemlig at han ble prøveløslatt før han hadde sonet dommen fullt ut. Og for å følge opp de rettighetene Huitfeldt nevner må jeg tilbake til dette med «fare»-elementet som jeg nevnte innledningsvis. For det er høyst usikkert om JHA ville blitt vurdert som kurert fra sin pedofili-diagnose, og dermed løslatt, dersom han hadde fått forvaring allerede i 2002.

Dette igjen vil jeg sammenligne med min forskning på når barn kan få en så alvorlig straff, og det meget korte svaret er som nevnt: Når domfelte er for farlig, og behandlingsbehovet overstiger tiden de ellers ville fått i vanlig fengselsstraff, må hensynet til sikkerheten til oss andre veie tyngst.

Både jeg og Holmboe har skrevet om forvaring av mindreårige, men det vil jeg karakterisere som noe for spesielt interesserte. Det som slo meg da jeg leste hvordan Holmboe og Huitfeldt viklet seg mer og mer inn i den strafferettslige og straffeprosessuelle jussen, var:

Hva er folk flest opptatt av?

Som advokat har jeg erfart at det ofte er trygghet. Rettferdighet. Oppreisning. Rettssikkerhet.

Så før jeg kaster meg på bølgen og supplerer den rettslige analysen, fastslår jeg kort at jeg mener Holmboe bygger på flest og mest riktige rettskilder. Den strafferettslige fin-jussen overlater jeg i det videre til Huitfelt og Holmboe. Det jeg er mest opptatt er at rettsvesenet sørger for at vi andre er trygge og ivaretatt, og da må av og til noen møtes med strenge straffereaksjoner. Selvsagt med hjemmel i lov, og det mener jeg det er i denne saken. Holmboe skriver i sitt siste innlegg om hvorvidt «den skjønnsmessige bedømmelsen av om tilleggsstraffen på to år burde blitt fengsel eller forvaring, blant annet i lys av tidsforløpet siden han ble prøveløslatt».

Fundamentet

Jeg tillater meg å oversette dette til normal dagligtale for dere som ikke er jurister. Det betyr egentlig bare at domstolen står fritt til å velge hvilken type straff JHA skal få. Domstolen har også etter min mening, og med Holmboes grunnlag, denne muligheten, altså til å velge hvilken type straff som skal idømmes dersom hvem som helst blir domfelt. Dette gjelder ikke bare JHA.

Også jeg må sitere Huitfeldt

Jeg synes faktisk det er knallhard og helt uriktig juss at det er rettsvesenets svikt som nå skal være hjemmelen for at JHA kan dømmes til forvaring.

Dette er jeg helt uenig i. Av de ulike straffartene retten kan velge mellom, sto valget mellom fengsel i 2 år, tidsbestemt straff uten mulighet for forlengelse, eller forvaring, tidsubestemt straff, i 2 år med mulighet for forlengelse. I lys av den rettsmedisinske vurderingen av JHA, fremsto det temmelig klart at han utgjør en fare for samfunnet og at hans tilstand vil ta lang tid å behandle.

Jeg er også uenig i det Huitfeldt skriver om at rettsvesenets feil blir «hjemmel for forvaring». Hjemmelen for å kunne velge forvaring som straffereaksjon har Holmboe vist til. Etter min mening har domstolen både en plikt til å passe på oss andre i samfunnet og en adgang til å benytte den straffen som best vil sikre at nye lovbrudd ikke går ut over flere uskyldige.

Alternativet ville være at JHA, som ifølge de sakkyndige klart fortsatt utgjør en fare for andre, om under 2 år skulle løslates fordi han har kommet unna med å skylde på kompisen sin i så mange år for et drap han selv har begått. Selv barn dømmes til forvaring når det foreligger såkalt «helt ekstraordinære omstendigheter». Hvis ikke denne saken er helt ekstraordinær, da vet ikke jeg ikke hva som skal til for å nå opp til den terskelen. For Baneheia-saken savner sidestykke. Og selv om rettsvesenet i mange år gjorde mange feil, fritar ikke det JHA fra ansvaret han har for å ha frarøvet fire foreldre to uskyldige barneliv. For ikke å snakke om hans beste venn de 20 beste årene av livet hvor han satt i fengsel, forvaring, for voldtekt og to drap han ikke hadde begått.

Huitfeldt, med all respekt å melde: Jeg kan ikke se at det ikke foreligger hjemmel for å idømme JHA forvaring. Og for å kalle en spade en spade: folk som er for farlige til å være ute i samfunnet, må dømmes til forvaring for at vi andre skal være trygge. Så enkelt er det faktisk. Og det er hele fundamentet forvaringsstraffen er bygget på.