Denne våren skal Stortinget stemme over regjeringens forslag til ny lov om barnevernstjenester (barnevernsloven). Den gjeldende loven er snart 30 år gammel. Selv om den har vært gjennom en rekke endringer, er det likevel nødvendig med en ny lov nå. Et utvalg ble nedsatt i 2014 for å utarbeide forslag til en ny lov, og flere runder med høringer og konsultasjoner har ledet frem til lovforslaget som nå er lagt frem for Stortinget.

Parallelt med arbeidet med den nye loven, har regjeringen nedsatt nok et offentlig utvalg. Dette rettssikkerhetsutvalget skal se særlig på utvalgte problemstillinger knyttet til kvalitet og rettssikkerhet i barnevernet.

En annen parallell utvikling med stor betydning for barnevernsfeltet, foregår for tiden i Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) i Strasbourg. De siste årene har EMD tatt inn 39 norske barnevernssaker til behandling, et tall som er oppsiktsvekkende høyt, tatt i betraktning at det siden domstolens opprettelse bare er avsagt litt over 50 dommer mot Norge.

De fleste av sakene er ennå ikke avgjort, men det er falt ti dommer. Norge er dømt for menneskerettighetskrenkelser i åtte av de

Utsettelse ikke nødvendig

Den siste tiden har flere tatt til orde for at Stortingets behandling av forslag til ny barnevernslov bør utsettes til etter at rettssikkerhetsutvalget har lagt frem sin utredning. En grunn til dette, er dommene fra EMD. Men er det en god grunn til å utsette barnevernsloven?

Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) mener ikke at hensynet til menneskerettighetene tilsier noen utsettelse. Her er hvorfor:  

For det første bør man ikke å vente med å vedta loven fordi man ønsker en samlet behandling av menneskerettighetsproblemstillingene i barnevernet. Selv om vi skulle utsette barnevernsloven, kommer vi ikke til å få en ny lovbehandling som løser menneskerettighetsutfordringene i barnevernet en gang for alle. Menneskerettighetene skal tolkes dynamisk, og krever at myndighetene kan tilpasse tiltak og justere kurs som følge av ny utvikling. Også etter at loven er vedtatt, har myndighetene et klart ansvar for å tilpasse loven eller praksis for bedre å ivareta menneskerettighetene. EMD kan komme med nye signaler om hvordan menneskerettighetene skal forstås, og vi kan få nye føringer gjennom praksis knyttet til andre konvensjoner som Norge er bundet av, ikke minst barnekonvensjonen. Dette fordrer nye vurderinger i fremtiden.

Loven er ikke hovedproblemet

For det andre er barnevernet et system som bygger på langt mer enn de rettslige utgangspunktene i loven. Viktige byggesteiner er blant annet ressurser, kompetanse, organisering, og den rettslige utviklingen i barnevernets og fylkesnemndenes praksis. De dommene EMD har avsagt så langt, tyder ikke egentlig på at det er barnevernslovgivningen i Norge som strider med menneskerettighetene. Problemet er fylkesnemndenes og domstolenes praktisering av loven. Norge har særlig fått kritikk for praksisen knyttet til samvær og gjenforening av barn, og for at myndigheten har gitt for dårlige begrunnelser og har hatt for dårlig beslutningsgrunnlag for sine vedtak.

Da vår egen Høyesterett i mars i fjor vurderte den samme type vedtak som de EMD har kritisert Norge for, var det dette som ble fremhevet også der: Det er ikke lovverket som er hovedproblemet, det er praksis på barnevernsfeltet som må justeres. Dette betyr selvsagt ikke at det ikke er viktig at føringene fra EMD er reflektert i loven. Men det gjør lovforslaget på flere punkter. Blant annet er det en styrke at forslaget fremhever at samvær mellom barn og foreldre etter en omsorgsovertakelse skal fastsettes konkret.

Det er også på sin plass at forslaget legger opp til en skjerping av kravet til begrunnelser i barnevernssaker. Dette må til for å imøtekomme EMDs kritikk.

Loven vil ivareta menneskerettigheter

For det tredje er et mer enn bare dommene fra EMD som legger føringer for krav til ivaretakelse av menneskerettigheter i barnevernet. EMD-dommene mot Norge konsentrerer seg om noen utvalgte menneskerettslige problemstillinger, og de er viktige. Den foreslåtte barnevernsloven strekker seg imidlertid langt ut over dem.

Den søker i tillegg å ivareta en rekke andre menneskerettslige krav, for eksempel barns rett til medvirkning, de strenge vilkårene for bruk av makt for barn i barnevernsinstitusjoner, og kravene til uavhengighet og upartiskhet som må gjelde for organene som treffer vedtak om å flytte et barn ut av hjemmet. Etter vårt syn innebærer lovforslaget en forbedring av barnevernsloven på en rekke punkter, som vil bidra til bedre innfrielse av både barn og foreldres menneskerettigheter. For eksempel løftes prinsippet om at barnets beste skal være det grunnleggende hensynet løftes frem til en fremskutt plass i loven, og forslaget lovfester også minste inngreps prinsipp.

Flere punkter i lovforslaget kunne vært justert for enda bedre å ivareta menneskerettighetene. Dette har vi spilt inn til Stortinget. Vi vil fortsette å arbeide for å få til forbedringer i myndighetenes videre arbeid med loven.

Bare et startpunkt

Det beste må ikke bli det godes fiende. Det er ingen grunn til å vente med å la barn og foreldre nyte godt av de mange forbedringene som lovforslaget innebærer. Skulle loven bli vedtatt, innebærer imidlertid ikke det at verken Stortinget eller regjeringen kan lene seg tilbake i den tro at barnevernet nå er perfekt, og for evig og alltid i samsvar med menneskerettighetene.

Vi har store forventninger til det nylig nedsatte rettssikkerhetsutvalget, og vi forventer at myndighetene vurderer dets konklusjoner på en samvittighetsfull måte. Vi anser det også som selvsagt at barnevernet og øvrige myndigheter løpende forholder seg til de nye føringer som måtte komme ved eventuelle nye domfellelser i EMD og andre relevante utviklingstrekk fremover.