Karin Fløistad skriver på Rett24 2. oktober at nordmenn som mottok sykepenger og som var på ferie/fritidsreiser i EØS, i 1994 falt utenfor anvendelsesområdet for fri personbevegelighet, og at det er etterpåklokskap å hevde at man skulle sett at det var problematisk å legge reiserestriksjoner på disse. Norges form for tilknytning til EU har blitt så sammensatt, og så ugjennomtrengelig, at verken rettighetshavere eller rettighetshåndhever klarte å identifisere EØS-feilen i Nav-saken før det var for sent, mener hun. Etter mitt syn er dette galt.

Allerede i 1988 uttalte Generaladvokat Lenz ved EF-domstolen at «Modtageren (av tjenester) er i den henseende omfattet af det allerede i Traktatens artikel 3, litra c) indeholdte princip om fri bevægelighed for personer» (Cowan v Tresor public). Det burde derfor helt fra 1994 vært klart at utreiseforbudet var en restriksjon som måtte begrunnes ut fra et tvingende allment hensyn. En slik begrunnelse ble aldri gitt, og der ble aldri forsøkt å begrunne hvorfor utreiseforbudet var forholdsmessig. Det er med andre ord ikke slik at man tok feil av EØS-retten. Man gikk aldri inn i den. Det er her problemet ligger.

Det er heller ikke riktig etter min mening etter 25 år å unnskylde rettsanvendere med at EU-retten er «ugjennomtrengelig». Det er riktig at den EU-rettslige metoden er annerledes enn den norske og at den med et norsk metodisk blikk kan virke ugjennomtrengelig. Men det har ikke manglet på bøker og artikler som har forsøkt å forklare dette for norske jurister, se blant annet Finn Arnesen, Introduksjon til rettskildelæren i EF fra 1995 og flere senere utgaver og min egen artikkel Normative mønstre i EF-retten i boken Forvaltningsrett i markedsstaten fra 2002.

Vi kunne helt sikkert vært bedre til å integrere EU-retten i den juridiske utdannelsen og til å markedsføre arbeidene som viser EU-rettens særtrekk til jurister i forvaltningen og rettsvesenet. Men det har ikke manglet på litteratur på norsk som de som har hatt interesse har kunne bruke for at EU-retten kan fremstå som mindre mystisk og ugjennomtrengelig. Vel representerer EU-retten noe nytt når det gjelder metodisk tilnærming og dynamisk utvikling. Men det må forventes at en profesjon som forvalter retten i samfunnet setter seg inn i også ting som innebærer store omveltninger av det man har lært fra før. Her har det sviktet i alle ledd, både ved lærestedene, i forvaltningen og i domstolene. Hvordan ville samfunnet reagert om den medisinske profesjonen hadde nektet å ta inn over seg de nye oppdagelsene fra molekylærbiologien og genetikken?