Sakkyndigrapportens underlagsmateriale er omfattet av tvistelovens edisjonsplikt. Om slikt materiale «kan ha betydning», beror imidlertid på transparensen rundt den partsoppnevnte sakkyndiges mandat, faktumgrunnlag og uavhengighet.
Advokatene Øystein Bremset og Martin Aspaas har i Rett24 8. januar 2021 (som et tilsvar på vår kommentar av 30. desember 2020) riktig fremhevet at det er forskjell mellom de faglige vurderingene en sakkyndig har gjort, og det som omtales som ordinære bevis – før følgende relevante spørsmål stilles:
«Hvilken bevisverdi [har] den forutgående korrespondansen mellom en part og en sakkyndig […] for retten? Hva er det denne korrespondansen skal oppklare for dommeren som spørsmål til den sakkyndige i retten ikke kan oppklare?»
Tilbakeholdenhet?
Deres konklusjon er at domstolene bør være tilbakeholdne med å etterkomme bevisprovokasjoner som gjelder omfattende dokumentmengder knyttet til tilblivelsen av sakkyndigrapporter.
BAHR-advokatene og vi er neppe særlig uenige om edisjonsreglenes innhold. Vi er derimot uenige om at domstolene, på generelt grunnlag, bør være tilbakeholdne med å etterkomme bevisprovokasjoner relatert til den sakkyndiges underlagsmateriale. Etter vårt syn bør det være adgang til å «titte den andre part i kortene» hvis det er nødvendig for å få klarhet i bl.a. følgende viktige forhold:
- hvilket mandat har den sakkyndige fått (om noe)
- hvilken dokumentasjon bygger den sakkyndige sine konklusjoner på, og
- er den sakkyndige tilstrekkelig uavhengig sin oppdragsgiver?
Det hjelper lite at det under hovedforhandlingen er adgang til å stille spørsmål om dette. Tiden i retten bør brukes til utspørring som går i kjernen på de faglige uenighetene – ikke mandat, faktumgrunnlag og uavhengighet. Det vil også normalt være for sent å få svar på dette langt ut i hovedforhandlingen. Slik vi ser det, er det ingen gode grunner til at det ikke, i god tid før hovedforhandlingen, skal være klarhet om den sakkyndiges mandat, hvilke fakta konklusjonen bygger på og uavhengighet.
Det underliggende problemet er etter vårt syn at det under saksforberedelsen stilles for få krav til transparensen rundt partsoppnevnte sakkyndige. Med slike krav ville mange av de provokasjonsrundene som verserer for norske domstoler, og som Bremset og Aspaas synes å ville til livs, sannsynligvis vært unngått.
I Advokatbladet 17. november 2020 tok våre kolleger til orde for at ordinære domstoler kan lære av internasjonal voldgift for å effektivisere saksforberedelsene. Dette gjelder også sakkyndigrapporter.
Reglene i internasjonal voldgift
The International Bar Association (IBA) har utarbeidet IBA Rules on the Taking of Evidence in International Arbitration av 29. mai 2010 (IBA-reglene), et regelsett som er anerkjent i internasjonal voldgift. Her gis bl.a. utførlig regulering av hva en rapport fra en partsoppnevnt sakkyndig skal inneholde.
IBA-reglene art. 5 nr. 2 a) og c) slår fast at rapporten skal redegjøre for den sakkyndiges eventuelle eksisterende og tidligere relasjoner til partene, partenes advokater og voldgiftspanelet. Rapporten skal også gi en beskrivelse av den sakkyndiges bakgrunn, kvalifikasjoner og erfaring. Den sakkyndige skal også avgi en erklæring om at han eller hun er uavhengig.
Det følger også av IBA-reglene art. 5 nr. 2 b) at rapporten skal inneholde en beskrivelse av det mandatet som ligger til grunn for den sakkyndiges vurderinger og konklusjoner.
Dessuten regulerer IBA-reglene art. 5 nr. 2 d) og e) viktige «kjøreregler» for beskrivelse av den sakkyndiges faktumgrunnlag og konklusjoner.
Bør stille transparenskrav
Ofte blir de sakkyndiges vurderinger avgjørende for rettens konklusjoner. Det kan derfor være fristende å påvirke den sakkyndige slik at konklusjonen(e) blir mest mulig fordelaktig. Dette gjelder selv om den andre part naturligvis kan oppnevne en egen sakkyndig, og retten eventuelt settes med fagkyndige meddommere.
For å unngå mistanke om at den annen parts sakkyndige er «kjøpt og betalt», og for å sikre best mulig kontradiksjon om vurderingene av sakens tekniske tvistetema, bør det tidlig i saksforberedelsen stilles «transparenskrav» etter inspirasjon bl.a. fra ovennevnte IBA-regler. Det er ingen grunn til at det skal herske tvil om den partsoppnevnte sakkyndiges mandat, faktumgrunnlag og uavhengighet. Hvis retten ikke har stilt slike krav, og det hersker tvil om nevnte forhold, bør bevisprovokasjoner fremsatt for å avklare disse forholdene normalt tillates. En "tilbakeholdenhet" fra rettens side vil bare bidra til skarpere fronter og unødvendig tidsbruk under hovedforhandlingen.
Til dette vil en «ordinær» terskel for plikten til å fremlegge sakkyndiges underlagsmateriale for å avklare bl.a. mandat, faktumgrunnlag og uavhengighet, kunne virke preventivt ved at partene ved deres advokater selv sikrer den nødvendige transparens fra starten av. Klarer vi det, vil kostnadsbesparelsene både Bremset, Aspaas og vi ønsker oss på dette punktet, trolig komme av seg selv.
