I en kommentar på Rett24 den 30. desember 2020, viser advokat Christian Hauge og advokatfullmektig Andrea Jansen til en interessant kjennelse om bevisfremleggelse avsagt av Oslo tingrett 19. oktober 2020 (sak 16-186858TVI-OTIR/03).

Les: Er sakkyndigrapportens underlagsdokumenter omfattet av edisjonsplikten?

I kjennelsen konkluderte tingretten med at tidligere versjoner, utkast, notater og all tilhørende korrespondanse til en fremlagt sakkyndigrapport er omfattet av edisjonsplikten (plikten til å fremlegge bevis), når parten selv har innhentet rapporten. Forfatterne argumenterer for at kjennelsen har gode grunner for seg, og tar til orde for at en motsatt regel generelt ville undergrave edisjonsplikten.

Det kan godt tenkes at kravet om bevisfremleggelse var velbegrunnet i den konkrete saken, men vi er ikke enige i at det bør gjelde en generell regel om at slike dokumenter kan kreves fremlagt i alle saker.

Begrenset bevisverdi

Vår hovedinnvending mot en slik generell regel, er at fremleggelse av all korrespondanse mellom parter og de sakkyndige som regel har svært begrenset bevisverdi for retten. Sivile hovedforhandlinger er gjennomgående preget av unødvendig bevisføring, som både forlenger og fordyrer gjennomføringen. Når den begrensede bevisverdien ses i sammenheng med at korrespondansen mellom en part og de sakkyndige kan være svært omfattende, vil bevisførselen lett få et omfang som bryter med prinsippet i tvisteloven §§ 21-8, jf. 1-1.

Vi vil nedenfor vise til en avgjørelse fra Borgarting lagmannsrett som kom til motsatt resultat av Oslo tingrett når det gjaldt fremleggelse av tilsvarende dokumenter.

Overordnet

Når man tar stilling til hvilke underlagsdokumenter som eventuelt kan være relevante som supplement til en sakkyndigrapport (og den påfølgende sakkyndigforklaringen som gis i retten), må man ta utgangspunkt i at det er stor forskjell på sakkyndigbevis og andre bevis.

I følge tvisteloven § 25-1 er sakkyndigbevis «en fagkyndig vurdering av faktiske forhold i saken.»

Det er altså de faglige vurderingene, som kjennetegner sakkyndigbeviset. Forskjellen fra ordinære bevis kan illustreres med følgende eksempel: Daglige smittetall relatert til COVID-19 er dokumentasjon på faktiske forhold. Smittetallene ville ha vært ordinære bevis i en eventuell rettssak. Espen Nakstad og Anders Tegnell benytter statistikken som grunnlag for å gjøre sine vurderinger av hvilke smitteverntiltak som er nødvendige i Norge og Sverige. Deres vurderinger, som er basert på deres faglige spesialkompetanse, kunne man ha ført som sakkyndigbevis i en eventuell rettssak.

Når den sakkyndige avgir vitneforklaring for retten, må det forutsettes at vedkommende gir uttrykk for sitt beste faglige skjønn. Den sakkyndige avlegger forsikring om å forklare seg sant, og om å gi uttrykk for tvil der vedkommende er i tvil. Den sakkyndiges vurderinger vil dessuten møte motstand og bli etterprøvd i retten, deriblant ved spørsmål fra begge parter og fra dommerne. Motparten vil normalt også føre en annen sakkyndig som vil si at den sakkyndige tar feil. I saker der sakkyndigforklaringer står sentralt, er retten for øvrig gjerne satt med fagkyndige meddommere som er i stand til å gjøre sine egne faglige vurderinger. En sakkyndig vurdering som er faglig uholdbar, vil normalt ikke få bevismessig gjennomslag i retten.

Det er i denne konteksten man må spørre seg om hvilken bevisverdi den forutgående korrespondansen mellom en part og en sakkyndig vil ha for retten. Hva er det denne korrespondansen skal oppklare for dommeren som spørsmål til den sakkyndige i retten ikke kan oppklare?

Vår erfaring er at formålet med å kreve fremleggelse av korrespondansen mellom parten og den sakkyndige, normalt er at motparten ser seg tjent med å undergrave den sakkyndiges troverdighet fremfor å angripe holdbarheten i den sakkyndiges vurderinger. Derfor krever man fremlagt korrespondansen i håp om at det fremgår et eller annet som kan brukes til å trekke den sakkyndiges troverdighet eller objektivitet i tvil. En generell regel som åpner for en slik bevisjakt, vil øke kostnadsnivået i sivile saker og bevisjakten vil formodentlig svært sjeldent avdekke forhold av relevans for rettens avgjørelsesgrunnlag. Det må som nevnt forutsettes at de fleste sakkyndige gir uttrykk for sin faglige overbevisning i den endelige sakkyndigrapporten og i sin forklaring for retten.

Dersom den sakkyndige vurderingen er basert på et faktagrunnlag som ikke lar seg utlede av sakkyndigrapporten og som motparten har behov for å etterprøve, er det imidlertid gode grunner som tilsier at dette faktagrunnlaget kan provoseres fremlagt. Har eksempelvis en geotekniker basert sine vurderinger på grunnundersøkelser, vil grunnundersøkelsene utgjøre et realbevis som motparten kan kreve fremlagt etter tvisteloven § 26-5.

En lignende sak

I en entreprisetvist for Borgarting lagmannsrett i 2012, provoserte den ene parten fremlagt all korrespondanse mellom motpartene og deres privatoppnevnte sakkyndige SINTEF, samt alle tidligere versjoner av SINTEFs rapport. Lagmannsretten påla imidlertid ikke bevisfremleggelse under henvisning til at de etterspurte dokumentene ikke hadde tilstrekkelig bevisverdi, og at det uansett var uforholdsmessig å kreve korrespondansen fremlagt, jf. tvisteloven § 21-8.

Lagmannsretten konkluderte slik når det gjaldt fremleggelse av korrespondansen med SINTEF:

«Selv om lagmannsretten ikke kjenner innholdet i korrespondansen med oppdragsgiver/de ankende parter har hatt med Sintef, er det vanskelig å se at den kan gi ytterligere opplysninger av betydning om hva Sintef har bygget på. Dette gjelder særlig når både oppdragsgiver og de som står bak rapporten fra Sintefs side skal avgi vitneforklaringer. Korrespondansen antas på denne bakgrunn ikke å ha informasjon av betydning for det faktiske avgjørelsesgrunnlaget i saken. Hvilket faktum Sintef har bygget på, er det full adgang til å stille spørsmål om under ankeforhandlinger.»

Lagmannsretten kom også til at SINTEFs mandat fremgikk klart nok av rapporten, og at det ikke var nødvendig med fremleggelse av korrespondansen for å få mer opplysninger om mandatet.

Når det gjaldt fremleggelse av tidligere versjoner av Sintefs rapport, konkluderte lagmannsretten slik:

«Lagmannsretten legger uansett til grunn at det er den faglige vurderingen Sintef gir uttrykk for under ankeforhandlingen som vil være av interesse for saken. Også på dette punkt vil X`s prosessfullmektig ha anledning til å stille spørsmål til de to som står bak rapporten. Etter lagmannsrettens syn vil det da være uforholdsmessig å pålegge de ankende parter å skulle fremlegge tidligere versjoner av rapporten om slike finnes, jf. tvisteloven § 26-5 siste ledd og § 21-8.»

Oppsummering

For å nå tvistelovens målsetning om raske og kostnadseffektive hovedforhandlinger, er det nødvendig å unngå en uforholdsmessig omfattende bevisføring. Etter vår erfaring har advokater og domstolene fremdeles en del å gå på i den forbindelse.

En regel som generelt vil åpne for at tidligere versjoner, utkast, notater og all tilhørende korrespondanse til sakkyndigrapporter må fremlegges for retten, vil ha motsatt effekt, samtidig som det neppe vil bidra til å styrke rettens avgjørelsesgrunnlag nevneverdig.

I samsvar med Borgarting lagmannsretts konklusjon gjengitt ovenfor, bør domstolene etter vårt skjønn være tilbakeholdne med å etterkomme bevisprovokasjoner som gjelder omfattende dokumentmengder knyttet til tilblivelsen av sakkyndigrapporter. Når den begrensede bevisverdien tas i betraktning, har vi vanskelig for å se at en slik hovedregel vil undergrave edisjonsplikten generelt. 

Det må samtidig tas høyde for at det kan være konkrete forhold i den enkelte sak som foranlediger en slik bevisføring, men dette bør altså etter vårt syn begrenses til slike unntakstilfeller og begrunnes konkret, fremfor å gjelde som en generell regel.