Domstolkommisjonen legger frem noen korte, men interessante synspunkter på domstolenes rolle i kontrollen med forvaltningen (NOU 2020:11 kap. 7). De tallene den legger frem, bidrar til å belyse domstolenes perifere rolle, både i absolutte tall og hvis vi sammenligner med andre land. Dette har flere årsaker, derunder at forvaltningen antagelig holder ganske god kvalitet, samt lett tilgjengelige og stort sett kostnadsfrie klageordninger.

Gjennom årene har vi dessuten fått et femtitalls «nemnder» som avgjør klager, vedtar bruk av tvang eller sanksjoner som etter grunnloven ikke regnes som straff mv. Det er tale om en nokså heterogen gruppe, der flere (derunder skatteklagenemnda) er under utvikling. Felles har de likevel at de er forvaltningsorganer med høy grad av lovsikret uavhengighet. Sakene behandles stort sett skriftlig, noen ganger med mulighet for muntlig supplement, sekretariat og medlemmer er spesialiserte med sikte på de aktuelle oppgavene, kostnadene dekkes av det offentlige og klageren risikerer ikke å måtte dekke motpartens (f.eks. statens) kostnader, slik som i de ordinære domstolene. Nemnda har selv ansvaret for å opplyse saken, går det som regel greit på klare seg uten advokater. Både praktisk og økonomisk er tilgjengeligheten tilsvarende god.

Jeg nevner for ordens skyld at de såkalte fylkesnemndene for sosiale saker, som særlig avgjør saker om bruk av tvang i barnevernet, på flere punkter avviker fra det som nå er sagt.

I mange tilfeller er det tale om organer som utfører omtrent samme oppgaver med omtrent samme enkle og kostnadseffektive prosessordning som spesialiserte forvaltningsdomstoler i mange europeiske land, derunder Finland, Frankrike eller Sverige. Det er ingen grunn til å anta at «rettssikkerheten» er dårlige i slike domstoler enn i den kostbare prosessordningen med høy grad av muntlighet som vi holder oss med i Norge. Det vi derimot kan slå fast, er at domstolene (sett under ett) i land med slike ordninger spiller en langt større rolle i kontrollen med forvaltningen enn hos oss.

Stortingsrepresentant Per-Willy Amundsen har rett i at «nemndene som tvisteløsere» ofte er etablert «for å få raske og effektive prosesser». Han har også rett i at dagens system er etablert «stykkevis og delt, uten en overordnet politisk diskusjon» (Rett24, 5. november 2020). Ikke minst dette siste er et viktig punkt: Nemdenes store praktiske betydning roper på en diskusjon som gjør det mulig å få øye på helhetene i systemet og å avklare hvilken rolle de «alminnelige» domstolene bør ha. Hittil har nok tendensen til å tenke at «domstolene» også i forvaltningssaker må se ut omtrent som dagens tingretter med kapper og mye prat, stått i veien for åpen debatt om hvordan rettssikkerheten i forvaltningsstaten best kan ivaretas.

Amundsen tar derimot feil når han antyder at nemndene har vokst frem fordi deres oppgaver er tatt ut domstolene; han vil jo «flytte mange av disse viktige prosessene tilbake i domstolene». De fleste nemndene erstatter i stedet klagebehandling mv. i departementer eller andre etater; Utlendingsnemnda (UNE) gir bare ett eksempel. Både nemnder og departementer er jo på vanlig måte underkastet de ordinære domstolenes kontroll, men det er ikke noe som tyder på at slike departementsvedtak ble overprøvd i domstolene i vesentlig større grad enn nemndsvedtak i dag. Poenget er snarere at nesten ingen tar seg bryet (eller risikerer kostnadene) med å be om domstolenes hjelp.

Med noen unntak (særlig barnevernssaker), behandler dagens nemnder stort sett saker som ellers måtte ha vært anlagt mot staten. Staten har verneting i Oslo, og Oslo tingrett er mer enn stor nok til å kunne organisere seg med sikte på «moderat spesialisering» (som det noe uklare slagordet for tiden lyder). Så langt dette argumentet rekker, kan det altså ikke anføres til støtte for mer sentralisering.

Selv om mangelen på sakkyndighet i de alminnelige domstolene kan gi en grunn til å innrette særskilte nemnder, er sannsynligvis en annen forklaring vesentlig langt viktigere: I tvistemål må partene selv opplyse saken, prosessen er i stor grad muntlig, i praksis er det nødvendig å bruke advokat, og risikoen for tyngende eller nærmest drepende kostnadsansvar er stor. Det er derfor rimelig at de fleste av oss lar det bli med tanken. «Forvaltningsdomstoler» i form av nemnder er et enklere, kostnadseffektivt og (for parten) nærmest kostnadsfritt alternativ.

Også rent praktisk er «tilbakeføring» av de mange tusen sakene i nemndene hvert år, utenkelig i dagens situasjon. Dette skyldes ikke primært ressurssituasjonen i domstolene. At dagens sivilprosess er fullstendig uegnet for mange forvaltningssaker, er langt viktigere. Er justisvesenet villig til å gjøre noe med dette?