Pressens anledning til å forstå og å ettergå straffesaker er i dag for dårlig. Pressen er prisgitt velvillighet fra aktørene, lekkasjer som i større eller mindre grad er styrte, og mange kolleger jeg snakker med mener det er lett å få ut informasjon fra påtalemyndigheten om de har en sterk sak, og vanskeligere om de ikke har det.
Som journalist som dekker straffesaksfeltet har jeg mer enn en gang sittet i retten, og vært mer eller mindre fullt ut forvirret over hva det er aktørene viser til, fordi jeg ikke har kunne gå gjennom saken i forkant, og ikke har faktisk utdrag foran meg.
I åpen rett har jeg innsyn i alt, så lenge jeg kan notere raskt nok, og presist nok. Dette er en utmerket måte å skape misforståelser hos pressen, som så forplanter seg videre til allmennheten. Bildet ved siden av denne teksten er fra en straffesak for noen år siden, der en saksbehandler for første gang forbarmet seg over meg og snudde en aktørskjerm mot pressebenken – passende nok støttet opp av to Norges lover. Dette er imidlertid ikke nok.
Professor Ragna Aarlis utredning av økt innsyn i straffesaker er et friskt pust, selv om heller ikke hun går langt nok i min bok.
Rett24 har gjengitt høringssvar fra en rekke juridiske aktører, fra domstolene til Advokatforeningen til statsadvokater til Riksadvokaten. At Riksadvokaten reduserer dette til «sladder og underholdning» vitner ikke om en spesielt velutviklet forståelse for åpenhet i rettsstaten.
Mest oppsiktsvekkende er Politidirektoratet med flere politidistrikt.
«En økt innsynsrett vil kunne redusere befolkningens tillit til hvordan opplysninger håndteres som del av straffesaksbehandlingen, og dermed tilliten til straffesaksbehandlingen som sådan.»
Dette er nesten en imponerende merkelig innvending. Pressens rolle er i størst mulig grad å kunne ettergå og kontrollere politiet, påtalemyndigheten, både lavere og høyere, domstolene, men også partene i saker. Påtalemyndigheten og politiet er blant svært få offentlige instanser som selv bestemmer hvordan pressen skal få ettergå arbeidet deres. Til Fædrelandsvennen beskrev journalist og forfatter Eivind Pedersen hvordan han måtte få overlevert straffesaksdokumentene i Baneheia-saken i en mørk parkeringskjeller som i en dårlig spionfilm.
Pressens feil i Baneheia-saken er alt for sammensatte til at man kan peke på en faktor alene. Men den illustrerer med all tydelighet at tiden for å la påtalemyndigheten og politiet bestemme hva pressen skal få innsyn i når det er tatt ut tiltale i en straffesak bør være forbi. Det er en alt for naiv og tillitsfull tilnærming fra et prinsipielt ståsted. Og selv om professor Aarli går langt, så går hun ikke langt nok. Vi bør følge Sverige, der straffesaken som hovedregel er offentlig når det er tatt ut tiltale.
.jpg.jpeg?quality=85)